Internasjonal valgobservasjon

Vi hadde meldt oss som internasjonale valgobservatører, og blitt tildelt Elbasan sentrum som valgområde. Pliktene våre gikk ut på å observere - først åpningen av et valglokale, deretter skulle vi tilbringe den tiden vi trengte i 10-15 valglokaler iløpet av dagen, før vi skulle være med på stengningen av et lokale, og deretter være med på å transportere stemmene til tellesenteret. Vi fikk ikke lov til å blande oss inn i prosessen overhode, kun observere.

Klokken halv sju om morgenen var vi ved første lokalet. Alt virket greit - komiteen som var ansvarlige var på plass, de hadde alt de trengte av valgmaterialet osv. Vi tenkte at dette blir en enkel jobb..

..i andre valglokalet hadde de ikke fått listen over hvem som satt i komiteen for dette lokalet, og de kunne derfor ikke åpne for stemmegivning (noe som jo er forståelig: Denne komiteen er nøye sammensatt av folk fra de forskjellige partiene, og er ikke sammensetningen riktig, kan det lett bli valgfusk ut av det).

..i tredje valglokalet var situasjonen den samme: De hadde ikke fått oversikten over hvem som skulle sitte i komiteen, og ville derfor ikke åpne.

Vi bestemte oss for å flytte oss over i mer regulerte områder av byen. De to siste lokalene hadde nemlig vært i det albanerne kaller "Uformelle områder" - dvs. bydeler hvor folk bare har bygget hus uten tillatelse, og hvor ting er mindre oversiktilige og ryddige enn vanlige bydeler.

I fjerde valglokale hadde de fått listen over komiteemedlemmene, men de manglet registre med lister over lovlig utstedte fødselsattest (En fødselsattest i Albania er essensielt eneste offentlige legitimasjon, men siden det er mange forfalskninger, skulle disse attestene sjekkes opp mot lister over faktisk utstedte attester for å avdekke forfalskningene). Så her ble de som kun hadde fødselsattest som ID nektet å stemme - de krevde pass, førerkort, studentbevis etc. i tillegg - noe slett ikke alle har.

..i femte lokale var situasjonen som i det fjerde: mange ble avvist fordi de kun hadde fødselsattest.

lokaler nummer 6 til 11 hadde ikke fått stemmesedler eller liste over komiteemedlemmer, så de hadde ikke åpnet overhodet. Da utstyret endelig kom, var komiteemedlemmene forsvunnet. Vi bestemte oss for å komme tilbake til disse lokalene senere, og tok oss en velfortjent lunsj: Klokken var blitt tolv, og av 11 lokaler vi hadde vært innom, var det bare det første som faktisk hadde vært i full drift, og vi begynte å mistenke at det var mest fordi de ikke visste hva de gjorde: Det var lite sannsynlig at de tilfeldigvis var de eneste som hadde alt i orden.

Etter lunsj fortsatte vi til en ny bydel. Her var alt i skjønneste orden: De hadde fått alt valgmateriale, det var ikke overfylt og kaotisk, og alt virket ryddig. Det eneste jeg stusset på, var at hun som satt og merket tommelfingeren til de som hadde stemt med blekk: Hun var ekstremt nøye med at blekket kun kom på neglen - ikke på fingeren i tillegg, som de var instruert. Jeg hadde naturligvis testet ut hvor godt dette blekket satt tidligere på dagen, og visste at det var veldig lett å fjerne det fra neglen..
Idet vi gikk ut av lokalet sa tolken vår "Dette var det aller verste lokalet til nå". Vi lurte på hvorfor, og det viste set at komiteen instruerte velgerne i hva de skulle stemme. I tillegg sjekket de legitimasjonen dårlig, samt at utenfor valglokalet stod det en svær, skummel fyr og sa til alle at de skulle stemme på kandidat nummer tre. Og i tillegg fikk antagelig altså utvalgte lov til å stemme flere ganger, siden blekket kun ble påført neglen.

Dagen fortsatte i samme stilen. I et valglokale kom plutselig en velkjent politiker inn og sa til valgkomiteen at fra nå av skulle de godta all form for legitimasjon - noe som ville vært mot loven. Andre steder var det totalt kaos med 30-40 mennesker inne i lokalet på en gang, og de manglende fødselssertifikat-registrene kom ikke før i tre-fire-tida.

Heldigvis klarte vi å velge det rette stemmelokalet å avslutte i: De fulgte prosedyrene til punkt og prikke, og kom seg kjapt til tellesenteret, noe som var flaks: Vi kom der som 4. eller 5. mann, så det var ingen kø, men mens vi var der, vokste køene grassat, så hadde vi vært en halvtime seinere, så hadde vi blitt stående der lenge!

Personlig synes jeg det aller verste med hele valget, var de manglende fødselsattestregistrene, som gjorde at folk med kun fødselsattester ble nektet å stemme. Dette kunne potensielt gi en voldsom skjevhet i utfallet: Andre IDpapirer som ble godtatt var pass, studiebevis, førerkort og lignende, og hva slags mennesker er det som har slike papirer? Jo, de som reiser til utlandet, de som har råd til å studere etc. Kort sagt: de med penger! Og de med penger stemmer annerledes enn de uten penger.

ODHIR (underavdeling til OSSE som stod for valgobservasjonen) har skrevet en foreløpig rapport. Albanerne ble svært overrasket over denne - de syntes valget var godt gjennomført de.

Juicy valgkampshistorier - som ikke holder når man går dem nærmere etter sømmene

På søndag er endelig valget, og for en uopplyst utlending har valgkampen vært ganske kreisi: Vi blir bare sittende å måpe over hvordan albanerne går til verks for å kapre stemmer. Men så var det det med å sjekke nærmere da - da viser det seg ofte at det bare er løse rykter eller antagelser som er satt sammen.

Ta for eksempel dagens utgave av den engelskspråklige avisa mi. Der står det at bare få minutter etter at opposisjonsleder og borgermesterkandidat Edi Rama forlot restauranten igår, var det en eksplosjon der. Og spekulasjonene var igang øyeblikkelig: Det måtte være statsminister Berisha som en gang for alle ønsket å kvitte seg med fienden!
"Nei", sa den andre leiren: "Det var garantert Rama selv som satte det i scene for å skaffe sympati og stemmer på den måten".
Vi utlendinger synes vel at begge alternativene ville vært rimelig sprøtt. Men så viser det seg etterhvert at eksplosjonen hadde vært halvannen time etter at Rama var gått, og dessuten at restauranteieren var i krangel med en fyr, så det hadde høyst sannsynlig ingenting med valgkampen å gjøre overhode. Mengden av sprengstoff som var brukt, var bare 150 gram TNT - ifølge mine kilder ikke egentlig nok til å være veldig farlig.

Eller en annen historie: Jeg var på orienteringsmøte for oss som har meldt oss som internasjonale valgobservatører igår, og der ble vi vist eksempler på tv-dekning av valgkampen.
Vi var alle både sjokkert og lattermilde over tidenes tv-intervju med Edi Rama - Der intervjuobjektet selv ikke var til stede under intervjuet! Iløpet av ca. 15 minutter krevde intervjueren svar på de villeste beskyldninger - alt fra brutte valgløfter fra tidligere valg til seriøse anklager om korrupsjon. Hver gang Rama skulle svart, var det bare en kort stillhet og bilde av hans tomme stol, hvorpå intervjueren sa "Klart svar", før han fortsatte. Og på denne måten fikk naturligvis alle beskyldningene stå uimotsagt. Vi valgobservatørene ble fortalt at det er to versjoner av historien bak intervjuet: Den ene at Rama faktisk hadde blitt invitert og takket ja, men ikke møtt opp, og den andre at TV-kanalen aldri hadde invitert ham overhodet, og lagde sendingen som en del av Berishas partis valgkamp.
Men den sanne historien (eller er det bare nok en usann version?) er at Rama hadde vært invitert og takket ja, men at eierne av tv-kanalen, som er profilerte Berisha-tilhengere, hadde avlyst det hele, og da hadde den kreative journalisten laget dette innslaget som en fleip.

ODHIR - som overvåker valget - rapporterer forøvrig at det stort sett har gått rolig for seg så langt. Det har kun vært ett dødsfall etter en skyteepisode, men da de undersøkte nærmere, viste det seg at dette var et oppgjør internt i et parti, og dermed ikke en del av valgkampen.

2 døgn uten strømbrudd!

Man merker at valget nærmer seg, ja: For andre kvelden på rad kunne jeg igår legge meg uten å stille radiovekkerklokka først. Regjeringspartiet satser på å bli mer populære ved å kutte ut strømrasjoneringen i noen dager, men jeg er ikke så sikker på om det hjelper: Alle albanerne jeg snakker med mumler noe om at strømsituasjonen kommer til å bli tilsvarende mye dårligere når valget er vel overstått. Og det kan jo virke sånn, siden statsminister Berisha visstnok har hatt en heller heftig diskusjon med det nasjonale strømverket Kesh, som mener at det slett ikke er forsvarlig å droppe rasjoneringen.

Men heldigvis har det begynt å regne litt i det siste, så kanskje vannmagasinene snart fylles delvis opp slik at strømsituasjonen blir bedre.

Nest fattigst i Europa

Det aller første som slår deg idet du kommer til Tirana, er kafélivet: Det er kaféer, restaurenter, klubber og uteliv hvor du enn går, og her min del av sentrum er det meste relativt striglet og velholdt, med en helt utrolig mengde av butikker.. Og jeg kjenner mange som sjeldent beveger seg utenfor dette området overhodet.

..og da er det lett å glemme at vi bor i noe som nesten kan kalles et u-land. I en artikkel i avisen idag, står det at Albania fremdeles er Europas nest fattigste land, kun "slått" av Moldova. Årlig innkomme er bare $2.300 pr. kapita (heter det det på norsk?). Videre står det at halve befolkningen lever under fattigdomsgrensen, og at ca. 30% lever i ekstrem fattigdom.

Artikkelen forteller videre at grunnen til fattigdommen først og fremst regjeringens manglende evne til å utforme en klar politikk med initiativer for å gjøre noe med situasjonen, manglende samarbeidsevne og kapasitet til å finne finansielle kilder, samt fraværende bakgrunnsdata som grunnlag for analyse av situasjonen. Jeg tror dette stemmer ganske bra - som skrevet tidligere: Regjeringen/parlamentet er til en hver tid handlingslammet fordi man krangler, sloss og boykotter heller enn å diskutere, kompromisse og komme frem til løsninger. Alt er preget av enkle slagord og løsninger som ikke fungerer i virkeligheten, og til og med ofte strider mot grunnloven, man gjør aldri analyser over hva man faktisk trenger og hvorfor man trenger det.

I en helt annen del av avisen står det at nå skal Albania kredittvurderes av Moody's, og i den forbindelsen sier finansministeren "We are interested in being quoted at a proper position so that we benefit foreign loans at lowest interests possible".

Magafølelsen min sier at det kanskje er lurere å ikke ha en vurdering enn å havne på bunnen av skalaen? Det skal uansett bli spennende å se hvordan dette går.

Strategisk stemmegivning

Vi diskuterte det forestående valget, og jeg spurte min albanske venninne om hvem hun trodde kom til å vinne i Tirana. Hun hadde ikke peiling: meningsmålingene er omtrent 50-50, og alt er veldig usikkert. Jeg kommenterte at for meg så virker det som at Edi Rama - nåværene borgermester og kandidaten til sosialistpartiet - får mye gjort, og selv om det er en kjent sak at han er korrupt, så kan umulig valget være så vanskelig: Alle er jo korrupte her, og etter halvannet år med Demokratene i regjeringsposisjon vet vi at i den leiren er det mest skrik og lite ull, mens byen er blitt helt forandret iløpet av de seks årene med Rama som borgermester.

Men venninnen kommenterte at det er ikke så enkelt: Det er regjeringen som styrer pengestrømmen til kommunene, og med demokratene i regjeringsposisjon, vil Tirana få minimalt med offentlige midler dersom sosialistene vinner her, og Rama vil ikke kunne fortsette å utvikle byen som han har gjort tidligere. Så selv de som ville stemt sosialistisk vurderer å stemme for demokratene på grunn av dette. Litt av et demokrati de har her!

Og når jeg tenker meg om, så vet jeg at det stemmer: 5 av lokalkontorene våre i piloten har sosialistisk kommunestyre, og der er ressursene nå blitt så små at de ansatte må selv stå for kontorutstyr som kulepenner og lignende.

Tillit?

Fremdeles et par uker igjen til valget, og det blir stadig mer fascinerende å lese avisa. Idag handler det om merkeblekk: I og med at det finnes mange falske fødselsattester (som er den eneste form for legitimasjon her) i omløp, skal man merke alle som har avgitt stemme med blekk på en av fingrene for at vedkommende ikke skal kunne stemme to ganger med falske papirer. Dette blekket er kun synlig i ultrafiolett lys, og skal være umulig å fjerne iløpet av de første 24 timene minumum.

Nå vi opposisjonen ha full dokumentasjon om hvordan blekket skal brukes, og de vil ha en verifisering om at det faktisk er umulig å fjerne. Denne verifiseringen vil de få via lab-analyser. Får de ikke viljen sin, truer de med å boykotte møtene til Central Election Commission (CEC), noe som vil lamme hele valget.

Men regjeringspartiet er redd for at dersom opposisjonen får kloa i blekket, så vil de analysere det og ved hjelp av denne analysen finne en kjemisk måte å fjerne blekket på, slik at deres tilhengere skal kunne stemme flere ganger.

Så kompromisset blir at analysen skal bli foretatt i et spesielt laboratorium med hele CEC og representanter fra partiene til stede.

..og det verste av alt er at de har all grunn til å være så mistroiske til hverandre!

slankespeil og fetespeil

Min nåværende leilighet har et ganske digert speil på badet, og de første ukene jeg bodde der, var jeg full av beundring over meg selv: Så slank og pen jeg var blitt! Det var nesten så jeg ikke kunne rive meg løs.

..men etter et par uker kom jeg på at vekten min var den samme som alltid. Jeg tok et litt kritisk blikk i de andre speilene i leiligheten og forstod poenget: Husverten min hadde kjøpt speil med slankeeffekt for å glede leieboerne sine!

Jeg nevnte dette for en venninne, og hun mente at det hadde ingenting med husverter som gleder leieboerne sine å gjøre. Hennes leilighet er nemlig full av speil, og favorittspeilet hennes er på gjesterommet - det har samme effekten som speilet mitt på badet, så når hun skal ut, pynter hun seg alltid der, og synes hun ser helt topp ut. Men problemet er at rett ved utgangsdøra har hun en hel speilvegg, og det er et ordentlig fete-speil, og hun klarer aldri å komme seg ut uten å kaste et blikk i det speilet og, noe som spolerer alt det gode humøret hun fikk av å pynte seg foran slankespeilet på gjesterommet.

Episode X i føljetongen om hva man ikke får kjøpt i Albania

Ei venninne av meg er blitt redaktør av et lokalt lite tidskrift og trengte et redigeringsprogram for PCen. Hun ble anbefalt Pagemaker, og gikk glad og fornøyd til Tiranas største IT-butikk for å kjøpe det.

"Software? nei, det selger vi ikke", svarte de der. Hun spurte om de visste noe om hvor hun kunne kjøpe det. De lo litt av henne og svarte at det var neppe til salgs noe sted i Tirana. "Ingen her i landet kjøper software!" sa de.

Å skaffe seg det rette imaget

I en jobb som den jeg har, har man av og til behov for å se representativ ut - noe jeg aldri hadde prøvd meg på før. Jeg har lært meg de viktigste reglene, som at om sommeren så mener amerikanere og europeere at man må ha strømpebukser dersom man går med skjørt, mens australierne synes det er nok å ha nybarberte legger. Begge retningene mener dessuten at sandaler ikke er lovlig, og at om vinteren må også vi kvinner ha jakke/blazer på osv.

Jeg var jo oppmerksom på det at jeg av og til måtte se ordentlig ut før jeg flyttet nedover, og mine forberedelser var å be frisøren min ikke finne på noe sprell før jeg dro. Jeg flyttet nedover, og møtte de viktigste menneskene ganske snart, og antok at jeg hadde signalisert at jeg var en "dynamisk, profesjonell kvinne som forventer effektivitet".

Så da jeg var på korttidsoppdrag i Eritrea kort tid seinere, tenkte jeg at jeg var så godt etablert i Albania at jeg trygt kunne falle for fristelsen å få meg digert, oransje, plastikk afro-hår med afro-fletter i, og jeg elsket det.

..første som skjedde da jeg kom hjem til Albania, var at jeg måtte i møte med viseinnenriksministeren for første gang. Ikke noe å gjøre med det: jeg troppet opp med håret mitt.

Kort etter var det juleferie, og vel hjemme tenkte jeg nok en gang at jeg nå var godt etablert i Albania, og at jeg ihvertfall nå hadde truffet alle de viktigste menneskene, så jeg fikk meg oransje og lilla hair-extensions - og kom tilbake til Albania og en invitasjon til å treffe innenriksministeren!

Idag var jeg på min første pressekonferanse. Det var heldigvis ikke vi som holdt den, men vi var plassert solid oppe blant de viktigste gjestene, og alle landets tv-selskaper var godt representert. hvordan jeg så ut? Ta en kikk i margen her!

Jeg tror kanskje jeg for godt har spolert alle mine sjanser for å få image som "dynamisk, profesjonell". La oss håpe jeg klarer "faglig dyktig som får ting gjort" istedenfor.

Finn feilen

Igår var hovedsaken i nyhetsbildet en pressekonferanse om valgmantallet som endelig er klargjort før valget om tre uker. Myndighetene har 2.9 millioner stemmeberettigede i sine lister, og de antar at blant disse er det ca. 60.000 dubletter.

Samtidig som INSTAT (www.instat.gov.al - SSBs "søsterorganisasjon" i Albania) rapporterer følgende tall (fra 2005):

• Det er drøyt 3.1 mill. innbyggere i Albania


• Av disse er 0.8 mill. under 15 år, mens det er 0.3 mill under 19 år, så vi kan vel anta at det er ca. 1 mill. som er under stemmealder.

Hva er feil?

Valgkampen er igang!

President Moisiu gav startskuddet for valgkampen ved å få partene til å akseptere at visse etiske grunnregler skulle følges - som for eksempel å la valgkampen handle om sak og ikke person osv.

Og statsminister Bersishas første utspill? Han sier om hovedmotstander Edi Rama:

"Den mannen er en kjeltring. Og man vet jo egentlig ikke om han er mann eller kvinne" (underforstått: han er homo). Videre fortsetter Berisha å fortelle om at nå er Rama skilt for 4. gang, noe som bare er tull: Rama har vært skilt to ganger. Siden den tid har han bare dumpet kjærestene sine - ikke giftet seg med dem. Berisha påstår til og med at Rama har stukket av med kona til broren til Berisha, mens alle albanerne tydeligvis vet at hun fremdeles er lykkelig gift og bor i USA sammen med mann og barn.

Er det mulig å ha en sånn mann til statsminister? Og Edi Rama gjør det eneste rette: Han senker seg ikke ned til det nivået - han mener han har nok av saker å ta opp i valgkampen etter halvannet år med Berishas regjering, så det er ikke nødvendig å angripe personer.

..og jeg for min del prøver fremdeles å forstå Albanere generelt og Berisha spesielt. Han kan jo ikke annet enn å tape på sånne utspill: de er jo til og med direkte løgn! Så jeg spør mine albanske venner om hvorfor Berisha gjør som han gjør. Og de har intet svar, men de er helt enige med meg i at Berisha ikke akkurat vinner på slike utsagn.

Vinter ved middelhavet

Jeg våknet av et brak i halvseks-tida idag. Verdens undergang var nær! Bråket fortsatte. Jeg snude meg for å se på alarmklokka, men ingen strøm, ingen klokke! Jeg ristet på hodet og prøvde å våkne nok til å forstå hva som skjedde. Det gikk langsomt opp for meg: Det var uværet som CNN hadde meldt igår.

Jeg skyndte meg opp og lukket balkongdøra (liker å sove med døra oppe), og gikk inn i stua for å kikke ut av vinduet: Hadde det ikke vært for at jeg har bodd her en tid, så hadde jeg aldri sett maken: Regnet sprutet verre enn Niagarafallene, vinden blåste alle løse ting vekk, og tordenskrallene var så kraftige at de faktisk satte igang bilalarmene der ute! Og jeg kjente gulvet riste hver gang det tordnet.

Det kom et smell fra soverommet, så jeg gikk tilbake: Balkongdøra var blåst opp igjen, og soveromsgulvet var allerede en innsjø. Jeg fikk lukket og låst døra, tørket opp, og satt over primusen for å koke kaffi.

..Og sånn vær er på en måte typisk for Albania. Dvs: Det regner ekstremt sjeldent, men når det først regner, så overdriver værgudene noe så kraftig! Jeg satte meg i sofaen med batterilampa og en kopp kaffi og tenkte at idag blir det nok ikke noen joggetur etter frokost, nei. Men tre kvarter senere var det allerede opphold og sprekker i skyene, så noen unnskyldning for ikke å jogge hadde jeg ikke.

Men gi oss mer av dette været: Noen uker med regn fyller kanskje opp vannmagasinene nok til at strømrasjoneringen kan avsluttes.

Det albanske språket

Jeg har i snart et år prøvd å lære meg albansk - noe som ikke er en lett sak. Status idag er at jeg klarer å kommunisere med butikkpersonale, vakten utenfor bygninga mi, samt til dels vilkårlige personer jeg møter i heisen (Albanere i heisen prater alltid med hverandre). Men som regel blir det setninger av typen "Denne setning ikke verb".

Og albanerne selv er kjempestolte av språket sitt. De skryter av at det er ett av verdens 8 eldste språk, og det tror jeg det bærer preg av: Språket har hatt altfor lang tid på seg til å utvikle de mest kompliserte og uventa strukturer, og det er stort sett ingenting som følger regler. Og jeg med min strukturerte hjerne (et hovedfag i matte gjør rare ting med hjernen din), prøver kontinuerlig å finne mønstre i språket - mønstre som rett og slett ikke eksisterer.

Ta for eksempel bøyning av verb: "Jeg ser" heter "shikoj" (De har ikke infinitiv på albansk). "Jeg så" heter "parë". "Jeg kommer" er "vij", "jeg har kommet" er "kam ardhur". Det finnes ikke en gang en verb-stamme: Man må pugge alt!

Og det fascinerer meg med alle de rare verbtidene de har: Infinitiv finnes ikke, men de har noe de kaller subjunktiv. I tillegg har de både preteritum, imperfektum og perfektum: Jeg gikk (over en kort periode), jeg gikk (over en lengere periode), og jeg har gått. De har til og med verbtider for å uttrykke at man skulle ønske noe ville skje! Det er minst 2-3 tider vi ikke har i det hele tatt på norsk.

Videre bruker de nesten ikke preposisjoner i det hele tatt. De har de vanlige kasusene: nominativ, akkusativ, dativ og genitiv, men i tillegg har de ablativ, og noe de kaller clitics som ofte er en sammensetning av akkusativ og dativ, så der vi ville sagt "Jeg ga boka til deg", sier de "jeg den deg gav boka". Og eiendomspronomene bøyes ikke bare etter om det er hunkjønn eller hankjønn som eier noe (hans bok, hennes bok), men også etter kjønnet til substantivet, så ordet "hans" er forskjellig ettersom substantivet er hankjønn eller hunkjønn.

Og naturligvis har både hankjønns- og hunkjønns-substantiver to forskjellige endinger hver i bestemt form. Hankjønn bestemt form ender på i eller u, mens hunkjønn ender på a eller ja, så personlig synes jeg egentlig de har fire kjønn her. Og når det gjelder flertallsendinger, tror jeg at jeg har gitt opp å finne noe mønster overhodet.

..Men litt gøy er det jo, da!

Pinnekjøttkoking i disse strømrasjoneringstider

Som skrevet et par ganger allerede: Jeg hadde planlagt pinnekjøttmiddagsselskap på fredag, og var litt bekymret over hvordan det skulle gå - med daglige strømutkoblinger i to timer hver kveld en eller annen gang etter klokka fem. Ikke lett å beregne hvordan man skulle få kokt pinnekjøttet da.

Vel - her er historien:

Jeg hadde invitert til middagen klokka halv sju med teorien: "Det er bedre med varm mat i stearinlys-belysning enn halvkokt mat med strømbelysning", så jeg tuslet fra jobb i litt før fire for å stikke hjem og gjøre alt klart.

Vel hjemme la jeg merke til at radiovekkerklokka stod og blinket på 00:59 - altså akkurat en time siden strømmen kom tilbake. Jeg pustet lettet ut, fordi strømverket pleier å la det gå noen timer mellom hver strømutkobling, så jeg tippet at da kom ihvertfall ikke strømmen til å forsvinne før i sju-tida tidligst. Jeg satte over pinnekjøttet, satte på ovnen med vannbad (en av strategien for potensielle strømbrudd: Kålrabistappa var ferdiglagd kvelden i forveien, så nå var det bare å få varmet den. Og det kan gjøres på to måter: microen hvis man har strøm, eller i vannbad på 120 grader i ovnen. Fordelen med siste metoden, er at dersom man rekker å få varmet det opp, så holder det seg varmt lenge - selv om strømmen går.). Dessuten guffet jeg på varme på airconditionen, slik at det skulle bli nogenlunde behagelig stuetemperatur.

klokken 17:00: pinnekjøttet er igang, og kremen til de tilslørte bondepikene er vispet.. Da går strømmen! Jeg flyttet pinnekjøttet over på primusen, og skulle redde litt vann til potetene (uten strøm - intet springvann), så jeg puttet proppen i oppvaskkommen og skulle redde de siste dråpene med vann. men der fosset vannet som bare det. Rart, tenkte jeg, og kikket ut i trappeoppgangen. Den var opplyst. "Aha! Det er bare min sikring som er gåen", tenkte jeg (noe som har hendt en gang før - det var slett ikke lett å pynte seg til nyttårsaften i mørke, og desto mer irriterende å oppdage at det bare var min leilighet som hadde problemer da jeg endelig var ferdig), og stakk ned i kjelleren (7 etasjer ned - jeg tok sjansen på heisen) og fikset det.

Vel oppe igjen, flyttet jeg pinnekjøttet tilbake på komfyren, og satte fornøyd igang med å skrelle poteter. Da gikk strømmen igjen. Men denne gangen sjekket jeg likegodt oppgangen med en gang, og ja! der var det lys. Jeg begynte å forstå at aircondition, stekeovn og to kokeplater på en gang var en dårlig ide, så jeg ofret airconditionen, og stakk ned for å fikse sikringa. Og i heisen på veien opp igjen, nektet heisdøra å åpne seg.

Men da er det man er lykkelig over å ha bodd i Albania i snart halvannet år: Når teknisk utstyr oppfører seg uventa, er det bare å gjøre noe totalt ulogisk, så begynner det å virke igjen. Jeg trykka på en annen etasje, jeg. Og da funka heisen - men samtidig gikk strømmen i trappeoppgangen. Jeg tenkte at nå var det slutt på strømmen for godt - uten at det egentlig gjorde noe: man hadde da to primuser og varm ovn med vannbad, så all maten skulle bli ferdig i god tid.

Men inne i leiligheten min, oppdaget jeg at nå hadde JEG strøm - selv om trappeoppgangen var død. Og fra da av klarte jeg faktisk å koke ferdig middagen uten flere problemer. Strømmen gikk på ordentlig idet vi satte oss til bords, og ble borte - som ventet - et par timer.

Men jeg tror at jeg venter med større middagsselskaper til strømkrisa er over, jeg.

FAAAAAAAIIIIIIINEL CAAAAAAOOOOUNTDÅWN ( og litt politikk)

 

Europe kommer til byen, og xpatmiljøet (utlendingene) er i ekstase: Det er første konserten med et vestlig band så lenge jeg har vært her, og alle har sikret seg billetter på de første radene. Jeg er vel omtrent den eneste som ikke skal (Final countdown må ha vært åttitallets aller mest forhatte låt ved siden av "I just called to say I love you"). Det blir en intimkonsert på en av byens nattklubber på lørdag, og en stor konsert i kongressen på søndag.

Men det som er mer interessant for tida er de stadig vedvarende valgproblemene: Som skrevet tidligere blir ikke regjeringen og opposisjonen enige om når lokalvalget skal holdes. Grunnloven sier seinest 20. januar, men det er umulig siden det bare er 8 dager til. For tida ser det ut til at de kanskje kommer til å kompromisse på 18. februar.
Regjeringen og opposisjonen har i flere dager sittet med presidenten i sistnevntes residens og forhandlet. Både om valgdato og de andre uenighetene angående valget (hovedproblemet nå er fødselsattestene - Albanias eneste form for identifikasjonsdokumenter med unntak av pass - opposisjonen mener at de er for lette å forfalske, mens regjeringspartiet tviholder på at de er gode nok).

Og det politiske klimaet blir neppe bedre etter hva som hendte igår. Da møttes nemlig statsminister Berisha og x-statsminister Nano (ingen av disse var blant forhandlerne, og Nano er for tiden nærmest et politisk null) i presidentens residens. Og hva gjorde de der: Jo, de ignorerte presidenten og den forhandlende delegasjonen som allerede var der, tok hverandre i hendene, og bestemte at valget skal være 18. februar.

Ett av problemene er at Nano ikke har mandat til å vedta noe som helst, så dette er helt verdiløst. En annen ting er de diplomatiske sidene ved dette: bare ignorere presidenten som har brukt de siste 2-3 månedene på å prøve å skaffe enighet. Alle tv-kanalene var fulle av stoff om dette hele kvelden igår, og konklusjonen ble at Berisha har tapt en vanvittig mengde stemmer på det hele. Men ingen forstår hvorfor han gjorde det.

Og i mellomtiden går tingene sin vanlige, skjeve gang, mens resten av Europa rister oppgitt på hodet: OSSE ble bedt om å skaffe valgobservatører til 20. januar. De har tilbakekalt alt, og sitter bare på gjerdet og venter. men det kan bli vanskelig å skaffe oppslutning neste gang. Og det som er aller verst for Albania i denne sammenhengen, er at drømmen om EU-medlemskap bare blir mer og mer uoppnåelig.

Noe så enkelt som kremfløte..

Jeg skal ha middagsselskap på fredag: Vi blir ni stykker til pinnekjøtt med kålrabistappe og tilslørte bondepiker til dessert. Tok med både pinnekjøtt og kålrabi hjemmefra i jula, men jeg regnet med at bondepikene ikke skulle volde meg noen problemer (antok det var lettere å få tak i epler til bondepikene enn å få tak i multer til multekrem).

Men ting er ikke alltid så enkle som man tror. Jeg startet med å spørre den albanske kollegaen min om hva kremfløte heter på albansk. Hun så ut som et levende spørsmålstegn, så jeg tenkte at dette får jeg finne ut av sjøl, og slo opp i wikipedia på fløte. Det viser seg at alle typer fløter som har mer enn 30% fett kan vispes til krem - også de ultrahomogeniserte.

Så da gikk jeg til det italienske supermarkedet (eneste supermarked i sentrum med sånn tålig utvalg) og sjekka hva de hadde i hyllene: panna, panna, panna (fløte på italiensk). det var ca. 5 merker. Alle med 20 - 22% fett. Jeg gikk til neste butikk: bare panna med 22% fett - i tillegg til sånne spraybokser med "krem", samt et blandingsprodukt som kunne vispes, men som hadde samme ingredienser som "kremen" i sprayboksene.

Etter 4-5 butikker begynte jeg å innse at kremfløte kunne bli vanskelig å finne, men da fikk jeg et tips av praktikanten ved den norske ambassaden: Sjåføren der borte kjenner kokken i restauranten som holder til i samme bygningen som ambassaden, så hver gang de har behov for spesielle ting, spør de ham til råds. Jeg ringte sjåføren som lovte å sjekke det ut for meg.

..og for ti minutter siden kom sjåføren innom med en literskartong fløte med 35% fett - importert fra Hellas. Jeg lurte på hvor i huleste han hadde fått kjøpt den, og det kom en laang utredning om akkurat denne ene butikken på vei ut av byen osv. osv.

Strømmangelen

Det er én ting Norge og Albania har til felles, og det er mangelen på planlegging for strømforsyningene for vinteren. Mens men Norge bare importerer mer strøm, og evt. skrur av den mest kraftkrevende industrien, er det folk flest som får merke strømmangelen i Albania.

Og for et par dager siden ble de nye strømrasjoneringsplanene offentliggjort: I det meste av Tirana blir det 5 timer om dagen uten strøm: 3 på formiddagen, og 2 i kveldinga. Jeg synes egentlig ikke det er så ille: På kontoret har vi strøm fordi vi i fjor vinter valgte å flytte til samme område som statsministeren har kontor - for å unngå strømrasjoneringen da (Det er klart at statsministeren slipper slike trivialiteter som strømsparing), mens om kvelden har jeg batterilampe, fleecegenser og pledd, og blir det altfor ille, kan man ta seg en tur til nærmeste pub/cafe/restaurant.

Men litt frustrerende er det jo: Har man ikke strøm, så har man ikke vann heller, og det er innmari kjipt å komme tilbake fra joggeturen uten å kunne dusje (heldigvis har vi dusj på kontoret). Men det som er mest irriterende er at jeg har elektrisk komfyr. Hvilken idiot det var som kom på ideen om å kjøpe den, vet jeg ikke, men en gasskomfyr - som folk flest har her i landet - hadde vært uendelig mye greiere.

..spesielt til fredag. Da har jeg invitert til diger pinnekjøttmiddag. Lurer på om vi ender med å måtte gå på restaurant istedenfor, jeg. Planen er å forkoke pinnekjøttet på ettermiddagen, slik at det bare gjenstår en halvtimes koking når tiden nærmer seg. Håper pinnekjøttet tåler slik behandling (Kålrabistappa er grei. Den lager jeg dagen i forveien og varmer i microen mens potetene koker).

Men ingen grunn til klaging: På landsbygda har de inntil 19 timers strømbrudd daglig!

Nyttår på Albansk

Ryktene ville ha det til at nyttårsfeiring i Tirana skulle være noe helt spesielt, og en slik sjanse vil man jo ikke la gå fra seg, så returbilletten min fra Oslo var i god tid før feiringen begynte (faktisk en dag i forveien).

Vi endte opp med å bestille bord på Tirana International Hotel. Det er ingen i Albania som har private fester på denne dagen. Alle går ut og spiser, ser deretter på fyrverkeriet, før de ender på en skikkelig bytur, så det var også våre planer. Og det at Tirana International kunne varte opp med 8 retters meny og byens beste utsikt til Sheshi Skenderbeg - byens paradeplass frem for noen - gjorde valget enkelt.

Ettermiddagen kom, jeg satte på musikk på fullt, åpnet en øl, og begynte å pynte meg, men der gikk strømmen! "Kesh! Du kan ikke GJØRE dette på en dag som denne!" var min umiddelbare tanke (Kesh er strømverket i Albania, og de skrur av strømmen 4-5 timer om dagen for tida for å rasjonere). Jeg ventet tålmodig, men da strømmen ikke kom tilbake, pakket jeg sminkesakene og dro avgårde til ei venninne for å gjøre meg ferdig. Da jeg kom ut i trappeoppgangen oppdaget jeg at alle andre hadde strøm - det var bare hovedsikringen min som var gått. Etter å ha fått vaktmesteren til å skru på sikringen igjen, dro jeg likevel avgårde til venninnen for en drink og sminking.

Etter en drink eller to dro vi videre til Tirana International (snakk om dekadent: En tredje venninne av meg hadde avtale med beauty salon-en om en siste touch før kvelden startet, så hun hadde hyrt en taxi til først å ta henne til salongen, vente der, ta henne videre til der vi var, vente der mens vi tok en drink, for så å kjøre oss alle til hotellet. Tenk dere taxiregningen for dette i Norge!)

Middagen hadde bekymret meg litt: Den skulle starte i ni-halvti-tida, og jeg klarte ikke helt å forestille meg hvordan et par hundre gjester skulle bespises med 8 retter på bare 2.5 time - vi måtte jo få med oss fyrverkeriet klokka tolv. Men på den sedvanlige, sorgløse Albania-måten var ikke dette noe problem: rettene kom dinglende med ujevne mellomrom, og samtidig var det magedans- og tryllekunstunderholdning, mens atter andre danset. noen minutter på tolv, gikk alle opp på terassen i tredje for å se rakettene, for så å returnere til de resterende rettene etterpå. Middagen var ikke ferdig før klokka tre om natta.

 

Min første tanke da jeg skuet utover skenderbeg-plassen var at "I morgen kommer den nye albanske hårmoten til å være måne - for begge kjønn!". Det var nemlig konsert med noen av de mest populære bandene der ute, og en folkemengde på to-tre tusen foran scenen.. Og midt i folkemengden stod folk og skjøt opp raketter. Noen løp i sikkerhet med jakken over hodet, og det hele så ganske skummelt ut. Jeg er dessuten blitt fortalt at det ikke er uvanlig å skyte med pistoler/gevær i lufta - og kulene må jo falle ned igjen! Jeg var veldig takknemlig for min trygge plass høyt over folkemengden.

Da middagen til slutt var slutt, var det på tide å gå på byen. Først til karaokeklubben (yuk!) der britene har bestemt seg for at de har sitt stamsted, deretter på byens hippe jazzclub, for til slutt å ende på nattklubb hvor vi danset ut i de små timer.

Det beste av alt? Albanerne synes naturligvis nyttår er en mye viktigere høytid enn hva jula er, så i utgangspunktet er 1. og 2. januar fridager. I år var det dessuten en muslimsk høytidsdag som kræsjet med disse fridagene, så da måtte de ta seg en ekstra fridag den 3. januar. Plenty av tid å komme seg på, med andre ord

 

God Jul!

Idag forlater man Albania for et par uker, så da blir det stille her en tid.

Dette er juletreet som står i trappeoppgangen hvor vi har kontor. Fint, ikke sant?

Hæ? Hvilken dag sa du?

Det har vært en forvirret tid siste måneden. Jeg vet jo at vi alle av og til kan rote med datoer, men i det siste har det vært helt ekstremt: Alle avtaler jeg har med andre er forskjøvet med en dag i forhold til avtalene alle andre har med meg. Men nå har jeg endelig fatta problemet. Kikk nøye på dette bildet av deler av kalenderen som jeg har hengende på veggen bak meg. Den første som finner feilen vinner en pæreis (For å oversette: utsnittet viser månedene november og desember)

De har lagt inn en ekstra dag mellom november og desember som ikke har noen dato! Ikke rart at ingenting stemmer!

..og det er bare flaks at jeg kommer meg hjem til jul når jeg hadde planlagt det: Akkurat da jeg drev med billettbestilling, brukte jeg PC-kalenderen istedenfor. Da jeg viste kalenderen til min albanske kollega, kommenterte hun naturligvis noe slik som "jammen! Den er jo helt i følge albanske standarder!"

..hadde de nå bare lagt inn den ekstra dagen i en helg, så kunne jeg godtatt det.. Men en ekstra dag midt i uka!

valgkrøll

Det går som kjent mot valgtider. Ifølge albanske lover, må kommende lokalvalg holdes mellom 20. desember og 20. januar. Men helt siden de begynte å forberede valget - sånn rundt juni i år - har det vært krangel i parliamentet: Delvis om stemmemantallet (opposisjonen godtar ikke at midlertidige registre brukes, på tross av at de var dem som innførte de midlertidige listene ved forrige valg), og delvis om valgdatoen: Det meste av Albania er ufremkommelig på grunn av snø midtvinters, og valgdeltakelsen blir heller laber hvis man ikke kan få tatt seg frem til valglokalet, så opposisjonen krever at lovene endres.

Datoen for valget nærmet seg, og det ble ingen enighet, så i forrige uke satte presidenten foten ned, og satte valgdatoen til 20. januar.

Man skulle jo tro at da var det avgjort: Ingen lover er brutt, og på tross av sannsynlig lav valgdeltakelse, så blir i det minste valget gjennomført.

Men albanerne er ikke albanere for ingenting: Det krangles fremdeles. For det første mener opposisjonen at valglovene er utgått på dato, så man har ingen hjemmel for å avholde valg overhodet. For det andre mener de at fødselsattestene - Albanias form for identifikasjonspapirer - holder for dårlig kvalitet, så det må trykkes nye fra utlandet i anledning valget (En albansk fødselsattest har bare 3 måneders gyldighet, så alle må sannsynligvis få seg en ny attest i anledning valget uansett), og for det tredje, mener de at det er altfor kort tid til 20. januar til at valgmantallet overhodet kan bli klart.

Og presidentens reaksjon på dette? I gårsdagens avis sier han (om partene) "I have been inviting them to negotiate since a long time ago." Videre svarer han på spørsmål om han er villig til å utsette valgdatoen at han vil overveie dette når partene presenterer sine forslag og meninger.

Min albanske kollega mener at valget kommer til å bli i slutten av mars, mens institusjonen som vi samarbeider med med å lage folkeregister, er sikre på at det ikke blir noen utsettelse. Det blir spennende å se.. Men de bør jammen meg snart se å bestemme seg!

Adresse? hvilken adresse?

Prosjektet med å lage folkeregister blir stadig mer omfattende - for eksempel må man nødvendigvis ha et adressesystem for at det skal være noe mening med folkeregisteret, og adresser: det har vi jo ikke i Albania, så det må vi også lage.

Men Tirana nærmer seg vel snart en millionby (ved forrige overslag antok man at det bor ca. 750 000 her): Så hvordan finner man frem uten adresser?

Jo, man bare beskriver omgivelsene til bygningen man forholder seg til. Min gamle leilighet, for eksempel: "Ismael Qemalis gate, den høye bygninga overfor presidentens residens"

Kontoret vårt har hatt adressen "Donika Kastriotis gate, bygningen overfor OSCE-bygninga". Men nå har vi et problem: OSCE har flyttet til Sheratonhotellet, så vi har ikke lenger noen adresse.

Men det som er fascinerende, er hvordan postvesenet fungerer (eller ikke fungerer) i en by uten adresser. Til all privatpost og til det meste av firmapost, bruker vi postboksen til den norske ambassaden. Men til lokale ting - som for eksempel telefonregninger - ender vi som regel med å bruke "adressen" vår, og da vi flyttet kontoret for et år siden, meldte vi adresseforandring til televerket.

Da de etter en tid sperret telefonen vår, forstod vi at noe var galt, og tok kontakt, og jo: De sendte regningen til den gamle adressen. Og uansett vi hva vi gjorde for å melde adresseforandring, så klarte ikke televerket å forholde seg til det.

Så hva skjer da? Jo, postmannen vet at vi har flyttet, så han bringer regningene våre til vår nåværende bygning - uavhengig av hva som måtte stå på konvolutten. Utrolig, ikke sant?

Forresten: Bildet under er postkassen min hjemme min nåværende leilighet med adressen "Bak den store stadionen. Samme bygninga som restaurant Oqean". Eller: Det er jo ikke bare MIN postkasse - den er hele bygningens postkasse. En nisje i veggen..

 

Søppel

Albanerne må være de verste grisene i verden. De kaster fra seg søppelet hvor de enn måtte befinne seg: På gata, i naturen, i heisen - hvorsomhelst. Det er ganske ekkelt, og jeg har ofte lurt på hvorfor det er sånn. Kanskje det har noe å gjøre med at under kommunismen ble en fra hver familie utkommandert hver lørdag for å plukke søppel, gatene ble vasket med sånne vaskebiler tre ganger om dagen, og alle var forpliktet til å male huset de bodde i hvert tredje år. Med andre ord: Det kan aldri ha vært særlig møkkete her, og de visste at søppelet kom til å forsvinne.

Men en ting er søppel i Tiranas gater. En annen ting er i naturen: Da jeg var på helgeturen min til Skrapar forrige helg, hadde vi to eldre herrer (faren til venninnen min og hans kamerat) til å vise oss rundt. De fremstod som skikkelig naturelskere, og sa de gikk tur i skogen/fjellet minst tre ganger i uka..

..men da vi kom tilbake til bilen, og Partisani, som den ene het, skulle sette seg inn i bilen, oppdaget han søppelposen vår fra bilturen dagen før, og kastet den - ut i naturen!
Senere, da vi stod på broa og kikket ned i juvet til Albanias versjon av Grand Canyon mens vi spiste frukt, moret vi oss med å kaste epleskrottene ned i elva. Og min albanske venninne kastet et plastpose med søppel. Vi reagerte og sa "Du kan da ikke kaste sånt i naturen!" Hun bare så dumt på oss og kommenterte "Jammen - dere kastet jo søppel dere og"

De forstår rett og slett ikke problemet! Og jeg tror de har en egen evne til å overse søppelet i naturen.

The mysterious bunker painter

 

Albania er på størrelse med Hedmark fylke - et knøttknøtt lite land, med andre ord. Og på denne lille plassen, er det spredt utover 700 000 bunkere. Disse ble laget på den tiden landets forhenværende diktator var på sitt galeste: han var ekstremt paranoid, og så fiender overalt. Derfor var det han fikk bygget alle disse sementklumpene som er spredt utover i landskapet uten mål og mening: Hoxha - diktatoren - visste jo ikke hvor et eventuelt angrep ville komme fra, så han måtte sikre seg fra alle kanter. Ideen var at alle var anvist "sin" bunker: 2-3 mennesker i hver, som de skulle skjule seg i ved en krigssituasjon.

Nå som kommunismen er borte og Hoxha er død, står fremdeles disse minnesmerkene hans overalt: De er altfor dyre å få fjernet.
  

Og jeg har begynt å fantasere om å liste meg ut i nattens mulm og mørke for å pynte på dem i all hemmelighet. Jeg ser for meg én bunker dekorert som en marihøne, én som en paraply, én som skilpadde, én som en vrengt parabolantenne, to ved siden av hverandre som kvinnebryst osv.

Det blir naturligvis litt av en jobb: Klarer jeg to hver natt, så er jeg ferdig med alle om 1000 år, men kanskje jeg kan verve hjelp?

Uansett: Se for dere avisoverskriftene, da!

Helgetur i paradis?

På tross av at albanere er veldig lette å bli kjent med, har jeg ikke så mange albanske venner. Antagelig mest fordi det utenlandske miljøet er så mye enklere å forholde seg til: Man bare møter opp til middagene på fredager eller onsdager, så har man alle de vennene man trenger.

Men jeg har nå ihvertfall fått meg en god venninne - opprinnelig fra bygde-Albania, men nå boende i Tirana. Og i helgen hadde jeg invitert meg selv og en australsk venninne på tur til hjembyen hennes Chorovoda i Skrapar - Kjent for landets beste raki, ost og honning, samt for de peneste jentene.

Personlig synes jeg kanskje at Skrapar burde vært kjent for den peneste naturen, og ikke bare for den beste rakien (som definitivt er god), men da jeg nevnte det for min kollega, sa hun at "Nei, Skrapar er jo ikke noe spesielt. Det er mange steder i Albania som er sånn" - og det har hun igrunnen rett i.

Så anse dette som en turistreklame: Kom til Albania! At man også opplever strøm- og vannbrudd, veier som er dårligere enn norske traktorspor i skogen og tidenes verste trafikkultur er jo bare sjarmerende!

Nasjonaldager..

Tirsdag og onsdag i neste uke er offentlige høytidsdager - og en av dem er nasjonaldagen. Problemet er bare at albanerne ikke blir enige om hvilken dag som er nasjonaldag.

28. november er uavhengighetsdagen: De feirer uavhengighet fra tyrkerne i 1912, mens 29. november er frihetsdagen, hvor de feirer frigjørelsen fra Tyskland etter 2. verdenskrig.

Og sosialistene vil ha 29. november som nasjonaldag. Problemet med dette er at frigjørelsen fra Tyskland også assosieres med begynnelsen på kommunismen, og det er jo noe man absolutt ikke vil feire, så demokratene - regjeringspartiet - påstår det at de siste tyske soldatene forlot landet noen minutter før midnatt 28. november, slik at både uavhengighetsdagen og frihetsdagen er på samme dag. At Tyskerne selv sier at de trakk seg ut den 29. spiller naturligvis ingen rolle.

Så hvordan løser albanerne dette problemet: Det er enighet at det ikke kan være opp til politikerne å bestemme, så historikerne skal ha det siste ordet. Men historikerne er jo naturligvis delt i to leire de også: Alt her i landet er jo politikk!

Og mens man venter på en løsning, går Demokratene og legger blomster på gravene til de falne i andre verdenskrig den. 28. november, mens sosialistene gjør det 29. Og nasjonaldagen feires den 29. inntil videre.

Men en annen kuriositet jeg oppdaget her en dag: I helgen var det en minne-seremoni for de falne tyskerne fra den andre verdenskrig. Minneseremoni for fienden? Er ikke det litt rart?

Opera på albansk-italiensk

Har alltid likt å gå i operaen, og i et land der de dyreste operabillettene koster mindre enn en norsk kino-billett, er det ingen grunn til å la være å gå.

Så igår var vi på Un Ballo in Maschera av Verdi. Det var et samarbeid mellom Operaene i Roma og Tirana, med kostymer og kullisser - samt 2 av hovedpersonene fra Roma, og resten albansk.

Og hvilken regi! Scenen der handlingen foregår hos spåkonen/heksen var legendarisk: plutselig fires det ned likkister og skjeletter fra taket. Og når hovedpersonene rett etterpå var på retterstedet, så var det som å se Golgata: Fullt av kors. Man kunne ikke annet enn å le.

Men en ting som er innmari irriterende med å gå i operaen her, det er albanerne. De skravler under hele forestillingen, glemmer å skru av mobiltelefonen, kommer for seint etter pausen et. Som en kamerat av (som jobber med EU-tilpasning) sa: "De fortjener rett og slett ikke å være en del av Europa!"

Så lenge det bare SER bra ut

Som kjent er det valgtider igjen. Og hva skjer: Sittende borgermester skal vise hvor flink han er til å få ting gjort, så nå driver de og graver opp alle gatene i byen, de pynter på parkene og de pynter og pusser.

..lar virkelig folk seg lure av frenetisk virksomhet to måneder før valget, mens ingenting skjer resten av valperioden?

Men det er veldig typisk albansk, dette her: Så lenge det ser bra ut på overflaten, så er det bra nok. Hjemme har jeg for eksempel et sånn digert, amerikansk fancy kjøleskap med isbitmaskin i døra, men det er naturligvis ikke koblet til vannet, så man kan ikke lage isbiter med det. Eller et annet eksempel: sist jeg skulle til Norge, surmulte jeg litt i innsjekkingen, fordi de kunne ikke sjekke meg inn lenger enn til Wien, så jeg måtte i ny innsjekkingskø der. Damen i skranken ga meg en invitasjon til businessloungen som plaster på såret, og jeg ble glad og fornøyd - helt til jeg kom til loungen og ikke slapp inn, fordi hun ikke hadde stemplet invitasjonen, og dessuten skrevet feil fligthnummer.

Et gammelt albansk munnhell går sånn: "Vi later som vi jobber, og regjeringen later som de betaler oss for det". Det er mye sannhet i det der, gitt. Og ikke bare når det gjelder arbeid..

valgtider

Det hotteste emnet i avisene for tida er forestående lokalvalg. Ifølge loven skal dette holdes en eller annen gang mellom 20. desember og 20. januar, (så og så lang tid etter forrige lokalvalg), men valg midtvinters i Albania er ingen god ide: Mange av landsbyene nordpå er uten vei det meste av vinteren, noe som gjør valgoppslutningen heller laber dersom valget holdes om vinteren.

Så det politikerne driver og diskuterer for tida, er om loven skal endres. Opposisjonen vil ha lovendringer, mens regjeringen ikke vil ha det. Og idag går fristen for å bestemme om det blir lovendring eller ikke ut. Og det er ikke nubbsjans om at de rekker å bli enige.

Så da blir det opptil presidenten å bestemme. Men hvis det ender med at lovene IKKE blir endret: Snakk om tidenes korteste valg-forberedelser og valg-kamp, da!

Plassering av skyld..

Siste 6-8 månedene har avisene vært fulle av politikerkrangel om stemmemantall for det forestående lokalvalget. Og siden stemmemantallet ikke var klart, har det vært like mye krangel om når valget skal finne sted. Man kan jo ikke godt ha valg uten å vite hvem som er stemmeberettiget.

..og igår på førstesiden av Albanian Daily news: "SMI Holds responsible Tirana OSCE office for failure of electoral standards" (SMI = Socialist Movement for Integration - et av de noenogsytti politiske partiene). Og alle de andre partiene er enige.

Vi samarbeider ganske tett med OSCE (eller OSSE som vi kaller dem i Norge), og hver gang noe skal gjøres, er det en eller annen fra dem som sier "Lar vi ikke Albanerne gjøre det selv, så kommer vi til å få skylda dersom noe går galt".

Tydeligvis klarte de ikke å overlate nok av arbeidet med endring av valglovene til albanerne.

(For å forsvare OSCE: De er ikke egentlig her som et utøvende organ. De er kun her for å veilede og gi gode råd.. Og personlig mener jeg de gjør en bra jobb - ihvertfall når det gjelder folkeregisteret)

Rørleggerproblemer

Dette er utrolig: Nå har jeg bodd her i ganske nøyaktig ett år, og jeg har hatt behov for rørlegger ikke mindre enn 3 ganger - for helt forskjellige ting.

Første gang var det hull i gulvet i dusjkabinettet (Rørleggeren kom bare en gang for å se på det, og heldigvis flyttet jeg ut av den leiligheten før repareringsarbeidet begynte.)

Neste gang var det varmtvannstanken som lekte ryggende lastebil og pep ca. hver 4 sekund døgnet rundt. Feilen viste seg å være at varmtvannstanken var skrudd på full styrke. Det tåler den ikke.

Og idag var det springen på kjøkkenet som var tilnærmet tett. Rørleggeren kom bare 3 kvarter etter avtalt tid, og fant feilen med en gang: Det der filteret ytterst i springen var fullt av gugge, så hadde tanken falt meg inn, kunne jeg greit ha fikset det selv.

Spørsmålet er: Er det meg og vannsystemene i Albania som er totalt inkompatible, eller har alle albanere besøk av rørlegger flere ganger i året. Innmari tungvindt!

Tilbake fra Eritrea

Hadde egentlig ikke tenkt å skrive noe om det - at jeg har vært i Eritrea et par uker, delvis for å jobbe med et bedriftsregister jeg har holdt på med en stund, og delvis for å delta på seksjonsseminar (halvparten av kollegaene på seksjonen min jobber jo i Afrika likevel, så vi kan likegodt ha seminarene våre der som i Norge). Jeg hadde tenkt å fortsette å poste artikler til bloggen min akkurat som om jeg var i Albania hele tiden, men internettet i Afrika er jammen ikke så bra som det vi har her i Europa, gitt.. (eller ihvertfall er ikke tykkelsen på kabelen det). Så derfor har det vært stille fra meg en stund.

..og det er først når man kommer tilbake til Tirana fra et land som Eritrea, man blir oppmerksom på hvor fint jeg har det her: Jeg får tak i det meste jeg ønsker meg i butikkene, jeg har internettlinje tykk nok til å høre på radio (ihvertfall om kvelden), jeg har tilgang til de største internasjonale avisene i papirutgave, hvis jeg klør meg på et myggestikk, trenger jeg ikke å være redd for å klø hull og få en allergisk reaksjon som dobler størrelsen på foten min, jeg slipper å slite med høy luftfuktighet i førti graders varme (ihvertfall i det meste av året) osv.

Så fra nå av tror jeg jeg skal sende alle som klager på tilværelsen her i Tirana på en fjorten dagers tur til Eritrea, jeg.

Smittsom lissom-terrorisme

Dagens store nyhet er igjen om "terrorismen": Inspirert av forrige ukes hendelse, var det igår en fyr som kapret bussen mellom havnebyen Durrës og Tirana (han hær var ikke ubevæpnet: han hadde med seg en håndgranat), og tvang den til å dra til flyplassen, hvor han planla å komme seg ut av landet (vet ikke om han planla å kapre et fly også.. Tipper han ikke hadde billett).

Jeg mener fremdeles at det at mentalt ustabile individer kaprer en buss eller et fly ikke har noe med terrorisme å gjøre..

Terrorisme eller ikke?

Jeg antar at også norske aviser skrev om flykapringen i forrige uke: En tyrkisk dessertør hadde søkt om asyl i Albania for å slippe fengselsstraffen, men fikk avslag på søknaden, og ble plasser på flyet tilbake til Tyrkia. På veien kapret han flyet, og tvang dem til å lande i Brindisi, hvor han krevde å få snakke med paven. Grunnen til at han deserterte var at han ikke ville gjøre plikttjenesten i en muslimsk hær, så han ville ha asyl i Italia siden Albanerne hadde nektet ham dette.

Og det store diskusjonsemnet i Albania i disse dager, er: Var det terrorisme, eller var det ikke? Avisene slo (litt stolt) opp overskriftene "Nå er også Albania utsatt for terrorisme", og plasserte landet i bås med USA og England.

Jeg kan ikke annet enn å smile: Skal man kalle en ubevæpna desertør som prøver å rømme fra fengselsstraffen sin for terrorist, så må man da også kalle nordmannen som på 80-tallet kapret et fly, og endte med å kreve en kasse pils og fritt leide for å gi seg, for terrorist.

..og begrepet blir innmari utvannet.

Albansk helsevesen

Når man flytter til et nytt land, har man lett for å bli mye syk fordi bakterie- og basillfloraen er helt annerledes enn den du er vant til. Så også i Albania: Jeg er forkjølet for tredje gang på et år, og denne gangen har det vart i over to uker, så jeg lot meg til slutt overtale til å gå til legen. Det er mitt tredje møte med helsevesenet i Albania: Første var en kristen privatklinikk etter å ha pådratt meg salmonellainfeksjon i Eritrea, andre var en offentlig poliklinikk da jeg trengte legeattest fra 7 (!) spesialister for å få lov til å melde meg på kurs for å ta sertifikatet (nei! Ikke spør!), og igår hadde jeg altså time hos en gresk-ortodoks privatklinikk siden jeg ikke likte den kristne klinikken jeg var hos første gang. (Det ser ut til at alle ikke-offentlige helseinstitusjoner drives av religiøse grupper. Og ifølge kollegaen min vil man definitivt gå til privat-institusjon).

De startet med vanlig undersøkelse: blodtrykk, lyttet på pusten, stilte diverse spørsmål osv. Men ut over de vanlige forkjølelsessymptomene, fant ikke legen noe spesielt, så hun sendte meg til røntgenfotografering (for en forkjølelse!). Jeg ble fotografert på alle bauger og kanter, og deretter sendt til tannlegen bare for å sjekke at alt så greit ut. Deretter konkluderte legen min med at det kunne være noe galt med en av sinusene mine, men hun var ikke helt sikker, så hun ville sende meg til spesialist.
spesialisten gjennomgikk på nytt de vanlige rutinene: blodtrykk, spørsmål osv. men fant ut at sinusen så helt bra ut den. Han hadde likevel en liste med medisiner jeg skulle kjøpe, samt gode, gamle kjerringråd på veien.

Og en ting er kjerringrådene: "Spis C-vitaminer" og "ikke gå ut med vått hår" (Det er 30 grader ute!) osv. Men medisinene var mer interesante.. Spesielt en type som jeg
måtte ta om kvelden, fordi de ville gjøre meg trøtt.

Så igår kveld spiste jeg medisinen min, og.. følte jeg meg ikke litt bedre da jeg våknet til morraen idag? Joa! En dag til og jeg kommer til å være frisk som en fisk..

..helt til jeg googlet etter virkestoffene i medisinen min. Det er et antihistamin (mot allergi). Som om jeg ikke allerede spiser antihistaminer mot allergien min (nesten) daglig! Plutselig følte jeg meg ikke så frisk lenger likevel...

Forurensningen i Tirana

Ifølge miljøvernministeren har forurensningen i Tirana gått ned med 20% det siste året. Jeg lurte naturligvis på hvordan de hadde fått til det. Jo! Lastebilsjåførene hadde begynt å følge opp påleggene de hadde fått - for eksempel hadde de begynt å vaske hjulene på lastebilene sine, noe som forårsaker mye mindre støv.

Sorry - jeg tror ikke det er så enkelt å bli kvitt forurensninga.

Rett før jeg flyttet til Albania, googlet jeg for å finne ut mest mulig om landet, og jeg fant en artikkel som het "Welcome to Tirana - the pollution capital of Europe" hvor de hadde skrevet om hvor forurenset Tirana er. Løsningen DE foreslo var "Ban all stolen cars from the streets", ettersom Albania er kjent for sin import av biler som stjeles fra resten av Europa. Men dette ville naturligvis bare gjort vondt verre: Det er nye luksusbiler som stjeles og importeres. Den andre typen bilimport er mye verre: Byen er full av 70-talls mercedeser importert fra Tyskland fordi de ikke fyller opp forurensningskravene i EU.

Statsministeretterforskning eller ikke?

Statsministerens høyeste prioritering er å få gjort noe med korrupsjonen og kriminaliteten i dette landet - absolutt prisverdig.

Men nå krever opposisjonen at statsministeren og hans familie etterforskes. Hvorfor det? Fordi de er "stinkende rike"..

Spesielt er det statsministerens datters rikdom som er mystisk. Opposisjonen mener at så rik kan man ikke bli på noen lovlig måte. Men samtidig har både hun og mannen jobbet i mange år i FN i utlandet, og det blir man jo faktisk rik av - ihvertfall etter albanske standarder.

Majoriteten i parlamentet stemte uansett imot etterforskningen, og "opposisjonssjef" Edi Rama mener det er deres konstitusjonelle rett å få igang denne etterforskningen.

..det jeg aner konturer av i fremtiden er kanskje noe om å kaste sten i glasshus? En albaner kommenterte engang om Rama (som også er borgermester av Tirana) at "Klart han er rik. Han får jo en leilighet for hver bygningstillatelse han utsteder".

Følg med! Følg med! Jeg tipper vi har en føljetong igang her!

Vannproblemer

Enhver bygning i Albania har sitt eget vanndepot - som regel i form av en vann-tank eller to på taket.

 
Disse fylles opp én til to ganger om dagen. I mitt tilfelle blir tankene fylt opp klokka kvart på sju hver ettermiddag. Hvordan jeg vet det nøyaktige klokkeslettet? Naturligvis fordi nesten hver eneste dag er tankene tomme fra fire-fem-tida. Det er ikke noe stort problem. Jeg bruker sjeldent vann om ettermiddagen uansett, men forrige helg var det verre: Vannet forsvant i ett-tida på lørdag, og var ikke kommet igjen da jeg kom sjanglende hjem i tre-tida om natta. Neste morgen var det der igjen, dog. Men bare for et par timer, før det forsvant igjen. Jeg rakk ikke engang å fylle opp skurebøtta med vann som en backup-løsning.

Grunnen til at de har denne løsningen: med vanntanker på taket med påfylling et par ganger i døgnet, er at vannrørene er blitt så dårlige. de lekker som siler, så hvis det står vann i rørene hele døgnet, er det ikke nok vann til befolkningen.
Men når rørene står tomme det meste av døgnet, får bakterier og parasitter og andre vemmelige ting en glimrende sjanse til å gro. Selv om turisthåndbøkene sier at vannet trygt kan drikkes, er det ikke noe jeg ville tatt sjansen på: Tre av vennene mine har opplevd Geardia (den parasitten de hadde i vannrørene i Bergen for et par ør siden), og minst to av dem har fått et kronisk problem som følge av dette (de fikk det ikke opprinnelig her i Albania, men å stadig vekk bli utsatt for det er visstnok ikke så kjekt), og i sommer var vannrørene infisert med Hepatitt A, så mange havnet på sykehuset.

..og akkurat nå sitter jeg og har innmari lyst på kaffe, men har vi vann? Nop!

Hvor er meter-mafiaen i Paris når man trenger dem?

Dagen kan ikke begynne uten store mengder kaffi, og her i Albania har jeg valgt kaffetrakter-versjonen av kaffe (hjemme i Norge går det kun på presskannekaffi. har aldri helt forstått vitsen med en kaffetrakter).

Og siden jeg aldri har sjekket ut detaljer som "Hvor mange liter går det på en kopp" (eller omvendt), bruker jeg et litermål for å fylle på vann i trakteren. Ca. 8 desiliter vann (størrelsen på drink-shakeren som jeg brukte som litermål) er passe om morgenen.

Men for en tid siden var shakeren gått lekk, så jeg bytta den ut med et litermål. Og kaffien ble plutselig mye mindre god. Den var rett og slett så sterk at den var tilnærmet udrikkelig. Jeg antok at jeg var sloppy med målene, og tenkte ikke mer på det.

Men etter en måned med udrikkelig kaffi, fant jeg ut at det var på tide å ta seg sammen. Jeg målte opp nøyaktig en liter vann, og hadde oppi 6 måleskjeer med kaffi i trakteren (jeg pleier å gå for 7, men siden kaffen hadde vært så sterk i det siste, modererte jeg mengden litt).

Og resultatet: Totalt udrikkelig kaffi - akkurat som vanlig. Og siden trakteren var ny-renset, og kaffemerket var det samme som jeg alltid bruker, var det bare en mulighet igjen: Litermålet!

Jeg målte opp nøyaktig en liter vann i et annet litermål, og tømte oppi det målet jeg pleier å bruke til å fylle kaffetrakteren med. Sistnevnte viste 1.5 liter vann. Litermålet mitt er altså 50% feil. Det er ganske heftig!

Flaks for meg at jeg aldri har brukt det til å bake med!

Forkjølelsessesong..

Jeg føler meg ganske dårlig idag.. Frisk nok til å gå på jobb, men dårlig nok til å vite at imorra kommer jeg til å holde sengen med chai mali med sitron og honning (glimrende albansk forkjølelsesmiddel. Chai mali betyr "fjellte" og er en utrolig god urtete, men all slags te kan brukes. Alt som finnes av halssmerter bare forsvinner).

Men mens jeg venter på det uungåelige, karret jeg meg på jobb. Vel fremme, kjente jeg feberen stige, og hodepinen øke, så jeg sjekket skrivebordsskuffen for febernedsettende/smertestillende.

..og der ligger det naturligvis ett lass med piller! Grunnen til dette er at av en eller annen grunn har albanske apoteker aldri vekslepenger, så hvis du kjøper noe der, får du som regel smertestillende eller c-vitaminpiller istedenfor penger tilbake når du betaler med store sedler.

..lurer på hva helsemyndighetene i Norge hadde sagt til noe sånt, jeg.

Baker for smed

Det er ikke alltid like lett å vite hvem som skal ha skylden når tingene ikke går som planlagt..

150 albanere hadde kommet inn på skole i Italia, men de fikk ikke visum fordi italienerne mente italiensk-kunnskapene ikke var gode nok. Albanerne godtok ikke dette umiddelbart og begynte å demonstrere..

..utenfor statsminister Berishas kontor!

Som om han kunne gjøre noe fra eller til_

Valgmantallskaos.

I fjor sommer var det parliamentsvalg i Albania. Det var sosialistene som satt på makten, og de hadde som vanlig problemet med å få utarbeidet valgmantallet. Spesielt var det vanskelig med alle de menneskene som hadde flyttet på seg og stod i flere registre og lignende. For å få orden på dette, fikk regjeringen laget midlertidige lister (jeg tror det er ca. 140 000 navn på disse listene), og alle var fornøyde. Og demokratene vant valget.

Til vinteren skal det være lokalvalg, og de har fremdeles ikke noe skikkelig folkeregister til å lage valgmantall ut av, så med støtte fra OSCE og IFES, satte de igang å lage nytt valgmantall, mens de planla å bruke de midlertidige listene fra ifjor - etter oppdateringene..

Men da satte opposisjonen foten ned: de midlertidige listene skulle IKKE brukes. De var en fare for demokratiet. Her skulle det gå skikkelig for seg!

..og det har de kranglet om det siste halvåret - helt til for et par uker siden, da opposisjonen ga seg og de kom til enighet.

Det morsomme i denne saken er naturligvis at den nåværende opposisjonen - som nektet å godta de midlertidige listene i år - var de som lagde dem for halvannet år siden..

En samtale på albansk

Dette er en typisk albansk samtale:

person1: Mirë?
person2: Shumë mirë!
person2: Mirë?
person1: Mirë.

..og den er ikke en gang rar! Hva det betyr? "Mirë" betyr egentlig bra, og "Shumë mirë" betyr veldig bra, men i denne sammenhengen betyr det noe slik:

person1: Har du det bra?
person2: Veldig bra.
person2: Og du da? åssen står det til?
person1: greit.

..men albansk er ikke fullt så lett å lære når man kommer forbi de innledende høflighetsfrasene, altså!

Albanske håndtverkere

Jeg måtte til slutte bite i det sure eplet: Strategien min for å få bidetet til å slutte og lekke virket bare noen dager (se tidligere artikkel), og etter snart tre uker med vannsøl utover baderomsgulvet, innså jeg at før eller seinere kom naboen under meg til å klage på vannlekkasjer, så jeg ringte husverten og ba ham få tak i en rørlegger til meg.

..og rørleggeren skulle komme klokken 0800 presis. Yeah Right!

• ..klokka halv ni ringte jeg kollegaen for å be henne finne ut hvor det ble av ham (håndverkere snakker aldri engelsk, og albansken min er fremdeles på stadiet "Hvordan har du det?", "Takk bare bra", "Jeg vil gjerne ha to liter melk og 200 gram kokt skinke")
  
• Hun rapporterte tilbake at vaktmesteren/elektrikeren for blokka mi ventet på rørleggeren, men skulle svippe oppom meg med en gang for å se på skadene.
  
• klokka kvart på ni kom elektrikeren, som konstanterte at "Bidetet ditt lekker".
  
• Klokka ni kom TO rørleggere, som også konkluderte med at "Bidetet lekker", før de satte igang å arbeide.
  
• Kvart over ni oppdaget de at de manglet et rør, så den ene stakk til butikken, mens den andre tok seg røykepause.
  
• Halv ti kom han tilbake fra butikken.
  
• Kvart på ti kom det en dame for å se på varmtvannstanken min. Jeg aner ikke hvorfor, men hun var fornøyd med det hun så, og gikk ganske fort.
  
• Klokka ti var de ferdige med å fikse lekkasjen.
  

Og jeg pustet lettet ut: Dette var langt mer smertefritt enn forrige gang jeg hadde håndtverkere på besøk: De skulle henge opp et dusjforheng (de kommer alltid to og to). Og de kom 2 timer for seint. etter to timers arbeid fant de ut at de manglet en del og måtte til butikken, men da var dagen allerede gått, så de måtte gjøre det ferdig neste dag. Neste dag kom de også to timer for seint..

Er det rart man drøyer det i det lengste med å kontakte dem?

En dag på det lokale folkeregisterkontoret

Hadde ikke tenkt å skrive så mye om jobben min i denne bloggen, men av og til må det bare til..

I forrige uke var vi og besøkte alle de fem lokalkontorene vi samarbeider med i Durrës.
For tiden har vi ansatt folk til å legge inn dataene i en database, og så snart dette er gjort, tester vi ut systemet for å vedlikeholde dataene samt å skrive ut attester fra PCene (En fødselsattest i Albania er det eneste lovlige ID-papiret som finnes i landet, og en slik attest har bare gyldighet i 3 måneder, så pr. idag trenger hver innbygger i snitt 2 fødselsattester i året. Det er mye arbeid å skrive ut disse for hånd. Og hver gang man trenger en attest, må man regne med flere timer i kø på folkeregisterkontoret.)

..og sånn ser et typisk folkeregisterkontor ut:



Det er trangt og forferdelig og varmt og bråkete og kaotisk. Og det er ikke lovlig å ta de håndskrevne registrene ut av kontoret, så de som legger inn dataene for oss, må jobbe på samme kontor som de vanlige ansatte. Og som regel blir arbeidsstillingen sånn:




(legg merke til registeret på fanget hennes. Ville vi fått arbeidstilsynet på nakken i Norge?)

Mer moro på badet

Som kjent flyttet jeg inn i min nåværende leilighet i midten av mai, og jeg oppdaget kjapt at badet har sin helt egne personlighet: Mens sisternen fyltes opp etter at jeg hadde trukket i snoren, hørtes rørene ut som om det holdt til en vårkåt hannkatt der inne, og etter et par uker begynte varmtvannstanken å etterligne lyden av en ryggende lastebil (sånne pipelyder med noen sekunders mellomrom).

Bråket fra varmtvannstanken var verst, fordi det holdt på hele døgnet, og etter et par uker trodde jeg jeg skulle bli sprø. Problemet løste seg da en håndtverker som tilfeldigvis var innom for å flytte en seng, fortalte at jeg ikke måtte skru termostaten på fullt.

Da jeg kom hjem fra sommerferie oppdaget jeg en ny egenskap ved badet: Bideet var lekk, og siden sluken naturligvis er plassert på det høyeste stedet på gulvet, var det ganske vått der inne (Forresten: hva skal egentlig et sånt bidet brukes til? Jeg har ikke sett et eneste bad i albania uten.. Vasker man edlere deler eller noe der? Hva er galt med å ta en dusj, lissom? Uansett: Her i Albania er det innmari kjekt å ha bidet: Det er perfekt til å vaske skoene i (Dilbertstripene om Elbonia der han vasser i gjørme til livet er ikke bare kødd)).

Jeg brukte noen dager til å overveie: Hva er minst jobb: å tørke opp vann fra gulvet med jevne mellomrom, eller å si ifra til husverten for å få fikset det. Det sistnevnte kom sannsynligvis til å ta minst et par arbeidsdager: Først en dag til å vente på rørlegger som kommer mange timer for seint og som oppdager at han ikke har med seg utstyret han trenger, så en dag til til å vente på rørlegger igjen, men denne gangen har han med seg utstyret.

Men da jeg vasket badet i helgen, løste problemet seg av seg selv: Det viser seg at skrur jeg på kranen til bideet, så slutter det å lekke - for et par dager. Så fra nå av får jeg bare vaske skoene oftere..

Og til de av dere som alltid sier "Flere bilder!" når dere kommenterer bloggen min: Her er et bilde av badet mitt:

Mystisk investeringsstrategi

Albania er - ved siden av Moldova - Europas fattigste land, så de trenger absolutt utenlandske investeringer.

Og nå har Statsminister Berisha lansert initiativet "Albania, 1 Euro" for å få flere investorer. Han mener dette initiativet vil føre til at Albania blir det mest attraktive landet å investere i når dette prosjektet kommer igang, og at dette skal lede Albania ut av fattigdommen.

Han sier videre: "We will offer to these investors the land with a prize of 1 Euro; we will offer to them the qualification of the labor power with a price of 1 Euro; We will offer to them all the other necessary services with the prize of 1 Euro; We will offer to them the registration of their businesses with the prize of 1 Euro; The foreign investors can enter to Albania with the price of 1 Euro [...] Albania will become more attractive only when it will be the best and the cheapest"

Arbeidskraft for 1 Euro? Tviler på at den jevne albaner vil bli lykkelig over dette. Og "Other necessary services"? Vet ikke helt hva som ligger i dette, men det høres ut som at det lett kan bli dyrt for Albania..

Men den jeg liker best er "the land with the price of 1 Euro": Siste halvåret har krangelen i parliamentet stort sett handlet om "legaliseringsloven": Etter at kommunismen falt, flyttet folk i hundretusenvis inn til byene, hvor de bare satte opp huset sitt uten å spørre jordeieren om lov. Legaliseringsloven går ut på å legalisere disse bygningene, samt å gi jordeierne erstatning. Tviler på at problemet blir mindre dersom utlendinger plutselig skal kunne handle land for en Euro..

Tilbake i Tirana

Er tilbake i Albania etter en måneds sommerferie i Norge. Og her har ingenting forandret seg - bortsett fra restaurantene og kafeene som kommer og går, men det gjør de jo alltid.

Kjapp oversikt over hva som skjedd i sommer:

- I parliamentet har de sluttet å bare diskutere, og begynt å slåss med tørre never.

- "Legaliseringsprosessen" der de som har bygget hus ulovlig på andres eiendom og hvor de forhenværende eierne skal få kompensasjon er i full gang. Ingen vet hvor pengene skal komme fra, men "den tid den sorg".

- Et helikopter med en visestatsminister om bord falt ned på vei til Italia. Det er mistanke om sabotasje på helikopteret.

- osv.

Men det som har opptatt albanerne mest er en artikkel i Sunday times. En forferdelig onskapsfull og negativ artikkel, men forfatteren har jo rett i en del av disse tingene, da..

Og nå er det til å pløye seg gjennom stabelen med gamle aviser for å få detaljene. Gleder meg til jeg kommer til slåsskampen.

Kjentfolk

Det er utrolig hvor kort tid det tar før du kjenner "hele byen" her i Tirana. Hvis du går samme ruten til jobb hver dag, er det ikke lenge før alle de andre som pleier å befinne seg mellom hjemmet ditt og arbeidet på denne tiden av døgnet sier hei til deg. Og jogger du i parken, blir du på hils med noen hundre personer som jogger eller spaserer samtidig med deg.

Og de husker deg i alle butikker du er innom: Går du i samme butikken to ganger, er du allerede stamkunde, og kjøper du det samme de to gangene, så spør de tredje gangen om du skal ha "Det vanlige".

Mest imponerende er kelneren på fredags-stam-restauranten: Vi pleier å være 20-25 utlendinger som møtes der hver fredag for å spise middag. Og vi pleier å bli til stengetid. Og utover kvelden flytter vi oss naturligvis rundt og snakker med andre folk og slike ting. Likevel klarer han å ha separate regninger for oss alle. Vi ble nysgjerrige og spurte om hvordan han klarer det. Det viser seg at han har satt kallenavn på oss alle. Det er "Mannen med øredobb", "Giganten", "Den vakre", "Naomi" (eneste afrikaneren blant oss), "Lærerinnen" (hun er slett ingen lærerinne, men jobber med forurensningsproblemene). osv.
Han kalte meg "The dutch girl" - fordi aller første gang jeg var der, kom jeg sammen med en nederlender. Med andre ord husker han meg allerede fra det aller første besøket mitt der!

Men uansett: Det er skikkelig trivelig: Etter 8-9 måneder i Tirana treffer jeg mye flere kjentfolk på byen enn jeg noengang har gjort i Oslo - hvor jeg har bodd i 8-9 år.

Men et problem er det: Jeg legger selv aldri merke til folk rundt meg, så det er alltid masse mennesker som hilser på meg som jeg ikke aner hvem er. Jeg prøver å kompensere med å hilse på alle som ser ut som de kjenner meg, men da får jeg problemer igjen fordi alle ser på milevis avstand at jeg er utlending, og alle albanere stirrer åpenlyst på utlendinger.
Men i løpet av det neste halvåret er dette neppe noe problem lenger: Med det tempoet jeg får "bekjente" her, kommer jeg uansett til å være på hils med alle Tiranere rimelig snart uansett.

Fargerike politikere

Jeg tror ikke jeg har lest en eneste avis her nede uten å smile litt av politikernes ordkriger mot hverandre.

Dagens artikkel handler om en av de to-tre tingene som virkelig har vært krigsområde de siste månedene: Et påbegynt plankryss i byens mest travle rundkjøring. Borgermester Rama satte igang arbeidet under forrige regjerning (ledet av sosialistpartiet. Det partiet han nå selv sitter som leder av). Men statsminister Berisha mener at planene er en fare for liv og helse - både for bilister og fotgjengere, og vil fjerne hele greia, på tross av at det allerede har vært brukt en million dollar på prosjektet.

På onsdag ble rivingen av planovergangen startet, og i dagens avis (som kanskje bør ansette noen flere med engelskkompetanse) sier Rama: "I am here to declare once again that there is no other way than of resistance before this vandal, incompentent and fraudulent person. This is the way which is going to remove this unsuitable permier, not only for the Europe of 2006, the Balkan region but even for Albania, from power" og han fortsetter med "Everyone who will be part of this unprecedented barbarism at the damage of the public wealth is going to be held responsible sometimes soon"

Ganske sterkt å kalle statsministeren en bedragersk og inkompetent vandal, ikke sant?

Men Rama er ikke så veldig mye snillere med sine egne partimedlemmer. I en artikkel nylig kalte han medlemmene i et landsmøte for "Hooligans".

Når jeg blir stor, skal jeg bli sjef!

Jeg samarbeider med en offentlig institusjon her i Albania - En som driver med folkeregister, stemmemantall og lignende. De er 13 ansatte der.

..og jeg hadde vel på følelsen av at det er en rimelig topptung institusjon, men idag fikk jeg det virkelig verifisert. Institusjonen har:

1 direktør
2 underdirektører
4 sjefer

..så det skulle bety at det er 6 personer igjen til å få ting gjort, det.

Dekonstruksjonspolitiet..

Nå er de virkelig igang - "Construction Police": Alle ulovlige tilbygg i Tirana rives i disse dager, og forvirringen råder: Der det i forrige uke var en gate med utekafeer på begge sider av veien, er det denne uken bare en gate med ruiner, så man kan aldri helt vite om restauranten der man har en middagsavtale faktisk eksisterer lenger.

Men det må vel til: Man kan jo ikke bare fortsette og la folk ta seg til rette og bygge der de føler for det. Før eller seinere må man jo få litt orden - selv her i Albania.

Løsningen på mysteriet med de klagende vannrør

Vannrørene mine hadde pepet som en ryggende lastebil i 6 dager (samme lyden, bare litt mindre regelmessig - ca. hvert 5-6 sekund), og jeg var nesten igang med å vurdere beste måte å gjøre det slutt på livet på, da jeg hadde besøk av en altmuligmann/elektriker som skulle skru fra hverandre en av gjestesengene. Han hadde løsninga: Kluet var å ikke ha varmtvannstanken på maks-temperatur. Han skrudde den ned noen få grader, og vips! Etter en viss tid, ble det helt stille.

..og så kan man jo spørre seg om hvorfor lager man varmtvannstanker med temperaturskalaer som går lenger enn tanken tåler, da.

Laidback livsstil

Det er mange ting her i verden som er viktigere enn jobben din. Og det gjelder også om du er politiker på riksnivå, naturligvis.

En av de tingene som absolutt er viktigere enn jobben, kan for eksempel være fotballvm. Så derfor har parlamentet avlyst alle ettermiddagssamlinger så lenge fotballvm varer.

Jeg hater fotball, men jeg liker veldig godt den holdninga til livet og jobben.

Heia Kesh (strømverket)

Ikke-betalte strømregninger er stadig et problem for Kesh. Leste i avisen igår at selv det offentlige dropper å betale: De skylder sammenlagt ca. 25 mill Euro til Kesh! En ganske anseelig sum.

Ei heller de politiske partiene pleier å betale strømregningen sin - ifølge mine kilder. Så hvorfor venter man at privatpersoner skal gidde å betale når ikke en gang det offentlige eller de som bestemmer/ønsker å bestemme betaler?

Men nå har Kesh fått en glimrende idé for å få puber og restauranter til å betale, ihvertfall: Gjør de ikke det, så skrur Kesh av strømmen under fotball-VM!

Håperhåperhåper Kesh gjør alvor av truslene sine!

klagende vannrør

Første gangen jeg var på toalettet i den nye leiligheten min, la jeg merke til en merkelig uling i rørene idet man trekker ned. Det høres litt ut som en jamrende katt som er litt for lat til virkelig å gå helhjertet inn for det.

Ikke det at det gjorde noe: Det varte jo bare et minutts tid.

Men på fredag må det ha skjedd noe annet med vannrørene mine: De ga nemlig fra seg to korte pipelyder - omtrent som om noen spiller tonen C på en blokkfløyte - ca. hvert 6. sekund. Og dette har holdt på hele helga. Og fortsetter fremdeles!

Det er til å bli spinnsprø av! Da jeg kom på jobb idag, spurte jeg kollegaen om hva man gjør med et slikt problem. Hun hadde aldri hørt om det før, så det er tydeligvis ikke så veldig vanlig.

Mine forsøk på å bli kvitt bråket har vært å la vannet renne, å skru av varmtvannet, å la vannet renne fra alle springene samtidig, å ikke la vannet renne osv..

Noen som har gode forslag til meg?

Norske vs. albanske aviser

Det er mange forskjeller mellom Albania og Norge, men nå har jeg i det minste funnet en likhet: Avisenes glede over å publisere stygge bilder av politikerne!

Statsminister Berisha er å se daglig i de fleste aviser, og jeg har alltid tenkt at han ser da ut til å være en særdeles usympatisk mann. Men for noen dager siden var jeg på åpningen av en kunstutstilling hvor Berisha talte, og mannen så jo rett og slett hyggelig ut i virkeligheten!

Berisha 

Men når vi først snakker om Berisha: Han er kjent for å ville ha et ord med i laget i alle sammenhenger, og lar ikke en eneste avgjørelse bli tatt uten at han har et ord med i laget. Følgende bilde deiset ned i postkassen min her en dag:


Berishas regjering 

Interessant måte å takle strømmangelen på

Det er flere måneder siden vi hadde daglige strømbrudd på opptil 8-10 timer i Tirana. Med unntak av et halv-times strømbrudd som gjorde at jeg ikke gadd å stå opp til morraen idag (ingen grunn til å stå opp hvis ikke man får kaffi!) har vi faktisk stort sett hatt sammenhengende støm i ukesvis. Men resten av landet sliter fremdeles. Kesh - det nasjonale strømverket - har nemlig som strategi å skru av strømmen til områder hvor inntjeningen er dårlig for å motivere innbyggerne til å betale regningen (Logisk dette her: Man skal bli mer motivert for å betale regningen dersom man faktisk ikke får varen?) I noen områder er det opptil 50% av kundemassen som ikke betaler for strømmen.

I forrige uke hørte jeg om en interessant måte å takle Kesh på: Landsbyen Lazaret blir sett på som en rebell-sone hvor politiet ikke tør å patruljere, hvor det dyrkes marihuana i stor skala, og hvor det er en generell lovløshet og fiendlighet overfor myndighetene råder. Og her er det ingen som betaler for strømforbruket sitt. Og hvorfor ikke det? Fordi Kesh vet at dersom de stenger av strømmen til dette området, så vil de hevne seg med å sprenge transformatorer eller lignende.

Så det er derfor!

Leste i avisa idag at nå ligger det inne et lovforslag om at folk som kjøper stjålne biler skal kunne bli straffet med fengselsstraffer.

..og når man leser dette, begynner man å forstå hvorfor Albania er beryktet for sin "uoffisielle" bilimport: Klart at det er et massivt marked for stjålne biler når det ikke er noen fare forbundet ved å kjøpe dem!
Det stod også at biler tas inn i landet både med de originale registreringsnumrene fra Tyskland, og med albanske registreringsskilter. Og jeg som har trodd at alle bilene med tyske skilter ble kjørt av tyskere, og at det bare var "albanskregistrerte" biler som var stjålet.

Jeg har dessuten funnet svaret på en annen ting jeg har lurt på når det gjelder utelandske biler her: Hvorfor i huleste er det så innmari mange 70-talls-mercedeser som opplagt kommer fra Tyskland (Det er lett å se at de er tyske på den kanten som omgir registreringsskiltet. Der står det ofte navnet på den tyske bilbutikken) Det kan jo umulig være penger på å stjele disse gamle vrakene.

Svaret er at i tillegg til import av stjålne biler, så drives det også storstilt import av biler som ikke ble EU-godkjente. Ingen bryr seg jo om slike ting som sikkerhet og sånt her. Tror jeg ser nøyere etter hvilke taxier jeg kaprer fra nå av, jeg.

Avash avash

Den årlige Hash-helgeturen fant sted i helga (Hash run er noe som blir gjort i stort sett alle byer som har over en kritisk mengde utlendinger midlertidig boende i seg. Tirana-hashen er vel ganske påvirket av albansk bedagelighet, så istedenfor løpeturer som de gjør andre steder, består vår hash i en sedat fottur på et par timers gange, etterfulgt av noen glass pils hver lørdag. Se ellers http://en.wikipedia.org/wiki/Hash_House_Harriers. I Albania er hash-en en grei måte å bli kjent med både lokalbefolkningen og andre "xpats" på), og med en amerikaner som koordinator, og 3 albanere som prosjektgruppe, ble turen "typisk albansk":

Avreisen skulle være fredag klokka 1801, og ikke ett minutt senere. Sistemann av arrangørene kom på sedvanlig albansk vis dinglende 1830, så avreisen ble naturligvis en halvtime forsinket. Målet for turen var landsbyen Voskopoja: i følge turisthåndboka mi en bygd på noenhundre bønder en firetimers kjøretur sydøst for Tirana.
..men bussjåføren satte igang i feil retning. Vi antok at veiene sikkert var bedre i den retninga, og tenkte ikke noe mer på det, før vi plutselig byttet bussjåfør i nabobyen til Tirana, Durrës. Det bussjåførskiftet kostet oss en times ekstra reise.
Etter et par timers kjøretur til, begynte motoren på bussen å koke. Vi stoppet og fikk oss en velfortjent espresso mens sjåføren fiksa bussen. Neste stopp, var da sjåføren fikk fartsbot. Fra da av var det ikke flere stopp, men dårligere og dårligere veier.
Og det burde ikke kommet som noen overraskelse at den faktiske tiden det tok å kjøre til Voskopoja var 7 timer, ikke 4 som alle påstod (Hadde vi tatt korteste vei, som vi gjorde hjem igjen, tok det bare seks timer, men også det hadde nok vært lenger enn jeg ville vært villig til å sitte på bussen uten aircondition med 30 grader ute hadde jeg visst om det)

Romfordelingen var et salig kaos. Ingen visste hvor mange senger det var på de enkelte rommene eller noen ting, så litt over to om natta var vi endelig installert på rommene.

Neste morgen var sol og skyfritt - og ikke altfor varmt så høyt oppe på fjellet, så vi la ivei på hashen. og vi ble ikke avsporet før vi var nesten hjemme igjen, men det viste seg umulig å gå forbi en liten, lokal kro med lammekjøtt og iskalde pils på menyen.

Om kvelden skulle vi alle spise middag, men av hensyn til albanerne som var med oss, ønsket vi ikke en felles meny der vi bare deler regningen på antall hoder (De har som regel ikke like mye penger som oss utlendinger, og ville derfor kanskje ikke spise like mye/like dyrt som utlendingene ofte gjør).
..og igjen et totalt kaos: Noen hadde forhåndsbestilt hva de skulle spise, mens andre ikke, og kelneren tok aldri opp bestillingene på noen strukturert måte, mens ingen egentlig viste hva de hadde eller ikke hadde bestilt. Og noe slik som tallerkner eller noe å drikke kom aldri i det hele tatt. Etter en times tid begynte jeg å mistenke at jeg neppe kom til å få noe mat overhodet, og sikra meg mot å gå sulten til sengs ved å spise brødet - som faktisk var kommet på bordet. Noen glupe hoder gikk ut i bussen og henta øl, og restauranten hadde intet imot at vi drakk medbrakt. Og midt oppi det hele drev kanskje tidenes dårligste DJ og spilte albansk pop-musikk, og stemninga stod i taket og man fikk ikke helt bestemt seg for om man skulle spise eller danse.
Og det er kanskje det jeg liker best med albanerne: De bråker og krangler og roter og står i, men til syvende og sist er alt bare en fest, livet er enkelt, og imorgen blir alt enda bedre.

Neste dag skulle vi tilbake til Tirana, og vi måtte være i byen klokka seks fordi noen hadde en avtale de ikke kunne endre. Albanerne mente at vi hadde tid i haugevis, og ville stoppe både i Korcë og i Pogradec og spise lunsj på en fiskerestaurant ved Lake Ohrid osv. Men heldigvis var det en eller annen som fikk det til å synke inn at reisen kom til å ta seks timer, mens det å servere lunsj til en bøling på noenogtredve også kom til å ta et par timer, så hvis vi starta klokka ti, så kom vi til å være i Tirana akkurat klokka seks: Det var altså ikke tid til mer sprell på veien enn en lunsj.
Og det var hårfint beregnet: Vi kom oss avgårde 10:10, og stoppet utenfor stadion kl. 18:03.

..og alle var enige om at det hadde vært en fin tur, om enn litt lang og varm.

(Avash avash er det første begrepet man må lære seg på albansk. Det er opprinnelig tyrkisk og betyr noe slik som "ta det rolig"/"slapp av"/"Don't worry" etc)

Ta lappen i Albania, en føljetong i X episoder. Første del

Jeg hadde egentlig planlagt å ikke skrive om dette: Det å ta lappen i Albania. Rett og slett fordi jeg skriver om ting som er rart eller morsomt eller annerledes i forhold til Norge, og jeg håpet at det å ta lappen skulle være en helt ordinær opplevelse.

Jeg har ikke en gang begynt med kjøretimene, og jeg klarer rett og slett ikke å la være og skrive om det likevel.

Før man begynner med kjøringen må man skaffe til veie en del papirer: kopi av pass og oppholdstillatelse, 6 passbilder og et dokument fra legen som beviser at du er frisk nok til å kjøre.

Så for noen dager siden var jeg og kollegaen på den offentlige poliklinikken for å få legeattesten. Etter å ha diskutert oss gjennom resepsjonen (De likte ikke å ha utlendinger til klienter), kom vi oss opp til en lege som forklarte hva det hele gikk ut på: Jeg måtte ta en runde til ikke mindre en ni leger som skulle undersøke hver sin ting. Og disse ni legene var naturligvis ikke tilstede samtidig. Blant tingene som undersøkes er ikke uventet syn og hørsel, men også om jeg har kardiovaskulære sykdommer som diabetes og lignende, om jeg har sykdommer i nervesystemet, om jeg har psykiske problemer og går på antidepressiver, om jeg går på stoff osv. osv.
Samtidig som hun forklarte hva jeg måtte gjennom, kikket jeg rundt på pulten hennes: Der lå det massevis av slike skjemaer som jeg trengte. De var ikke fyllt ut - men hadde allerede blitt påført underskrift og stempel..

Men det mest overraskende var faktisk ikke byråkratiet man måtte gjennom. Det var siste punkt på legens liste over tester som skulle tas: De måtte finne ut hvilken blodtype jeg har. Og damen som satt og tok blodprøver gjorde jobben sin i et rom hvor det ikke en gang var innlagt vann: De hadde montert en spring til en vannkanne som de hadde hengt på veggen, og når kanna ble tom, fylte de manuelt på mer vann fra flasker som stod ved siden av.

Men nåla hun stakk meg med var ren, så for min del var det greit. Uansett: Jeg skal ihvertfall ikke havne på sykehus i Albania!

Tipper neste del av føljetongen blir etter første kjøretime til uken..

Landlige omgivelser

Da sommeren kom oppdaget jeg ganske fort hvilken tabbe jeg hadde gjort: Balkongen min hang 9 etasjer over en av byens mest trafikkerte gater. Etter en halvtime der ute innså jeg at det var et lite aktuelt sted å tilbringe sommeren, så det var til å finne seg et nytt sted å bo.

..hvilket gikk smertefritt: Allerede andre leiligheten jeg kikket på var perfekt: Med beliggenhet "til venstre for Sheraton" ligger den i et stille område, men det er likevel ikke lenger å gå enn fem minutter til Tiranas utelivsdistrikt midt i sentrum. Og den hadde hele to balkonger: En vestvendt til vinterbruk, og en nordvendt som er kjekk nå: Det er 29 grader ute ifølge CNN. Så nå i helgen flyttet jeg inn.

Mandag morgen våknet jeg til hanegal, og idag mens jeg spiste frokost på balkongen (den nordvendte), knipset jeg dette bildet av gaten under meg:




Og dette er altså midt i hjertet av Tirana! En storby med anslagsvis 750 000 mennesker!

Den nye hobbyen min..

Vet ikke om folk flest har lagt merke til det, men på den platen til å feste nummerskiltet på på bilen, står det ofte med ganske liten skrift navnet på bilforhandleren som solgte bilen.

..og nå for tida morer jeg med å lete etter tyske bilforhandlernavn på disse platene. Det er nemlig en kjent sak at det blir importert store mengder stjålne Mercedeser fra Vest-Europa, og svært mange av de kommer fra Tyskland (Denne importen er det visst blitt mindre av i det siste, fordi man kan ikke ta med seg bilen ut av landet hvis man kjøper denne typen biler, og en gang i fremtida når Albania blir medlem av EU vil det jo bli slutt på visumplikten de har overfor stort sett alle europeiske land, så da blir det kanskje aktuelt å dra på biltur ut av landet).

Men tilbake til hobbyen min: Det er faktisk overraskende mange biler som har tyske bilforhandlernavn under nummerskiltet. Jeg morer meg like mye hver gang, og tenker "De kunne jo vært LITT mer diskret".

Men når sant skal sies, så importeres det også mange brukte mercedeser lovlig til landet, da. Så disse bilene er jo ikke nødvendigvis stjålet..

Tabloidenes tid er kommet til Albania

De siste par ukene har det sirkulert et videoklipp av en albansk celebritet hvor hun er naken og sniffer kokain (Jeg har ikke sett det. Mine venner driver tydeligvis ikke med sånt). Og i forrige uke hadde en av avisene her en artikkel om episoden, der de viste bilder av henne, men med sladdet ansikt.

..og i denne helgens Tirana Times (Min favoritt-engelskspråklige avis) stod det også en artikkel - ikke om denne celebritetens gjøren og laden, men om det faktum at det er første gang i historien at en avis har publisert en sånn type artikkel. Ifølge Tirana Times er dette starten på tabloidaviser i Albania. Utrolig at det ikke har skjedd før.

Men hva koster det egentlig?

I år er det nøyaktig førti år siden albanerne strøk en null i pengeenheten sin: Lek (Lekë i flertall - man kan jo ikke annet enn å kalle det lekepenger!). Men med en null mindre, syntes albanerne at beløpene hørtes så små ut, så i dagligtale beholdt de den nullen de strøk.

Noe som naturligvis forvirrer en stakkars utlending. Jeg var forsåvidt advart om det i begynnelsen, men det var ikke så lett likevel: Jeg handler masse grønnsaker i et grønnsaksmarked, og damen sier det blir 2600 Lekë. Jeg tenker "Hmm.. Dette grønnsaksmarkedet var jo nesten like dyrt som i Norge, men kvaliteten var jo god her, så det er verdt det", og blar opp de 2600. Damen ler, og tar 260 Lekë. Heldigvis er de fleste selgerne ærlige (tror jeg).

Men etter et halvt år bør man jo ha vendt seg til dette. Problemet er at prisene tidvis er absurde og tidvis helt normale (fra et norsk synspunkt), mens selgerne av og til dropper den ekstra nullen når de forholder seg til utlendinger, og av og til ikke.

Så på markedet for noen dager siden: Jeg skulle kjøpe en veske, og mannen sa "Det blir 2000 lekë". Jeg tenkte "hmm.. 200 lekë - det blir 13 kroner. Så billig er det neppe", og prøvde meg likevel med en 200-lapp. Det var feil. Han mente 2000 denne gangen.
Jeg gikk videre, og fant ut at jeg skulle kjøpe tråd til overlock-maskinen min - en spesiell type symaskin som krever 4 digre trådsneller og som det koster 250 kroner å kjøpe tråd til i Norge. Damen i denne butikken tastet inn prisen på kalkulatoren siden hun ikke kunne engelsk og tenkte at jeg ikke kunne albansk. Det var 3600 lekë (240 kroner). Like dyrt som i Norge, tenkte jeg og begynte å prute. Hun bare lo av meg og tok 360 lekë ut av lommeboka mi.

Hva skal en stakkars utlending gjøre? Og etter førti år kommer de neppe til å endre denne forvirrende praksisen. Gleder meg til Albania blir medlem av EU slik at de kan gå over til Euro!