Min verden?

På torsdag setter jeg avgårde på mitt første internasjonale oppdrag for SSB etter at jeg kom hjem fra Albania. Jeg skal til Kirgisistan, og besluttet at begivenheten trenger en ny blogg - med temaet "Med verden som lekegrind".

Jeg planlegger å poste veldig sporadisk - bare dersom det skjer noe som er verdt å rapportere om når jeg er ute og reiser, men jeg antar det gir meg mer enn nok stoff til en blogg.

Men dersom det fremdeles er noen som kikker innom denne siden, så kan jeg jo peke dere i riktig retning til hvor jeg er nå for tida: Bloggen heter lekegrinda og finnes her

Siste dag på jobb

Pulten er ryddet, den siste, panikk-ske filutvekslingsformatproblemer-på-vei-til-å-bli-diplomatisk-krise er løst. I morgen drar jeg hjem, og begynner i gamlejobben i SSB igjen (med en stor andel internasjonal jobbing i tillegg).

Det har vært de tre mest fantastiske, mest slitsomme, mest interessante, mest frustrerende, mest sosiale, mest det meste årene i mitt liv. Og selv om det er vanskelig å slippe den babyen som folkeregisteret er blitt for meg, er det det perfekte øyeblikket å forlate landet på:

I sommer ble vi ferdige med å samle inn dataene elektronisk, og for to uker siden hadde vi stor mediebegivenhet der statsminister Berisha høytidelig printet den første fødselsattesten fra databasen vår. Det er et midlertidig system, riktig nok, men det er likevel en stor endring fra det tidligere papirbaserte systemet. I løpet av de neste ukene skal vi utplassere dette i hele Albania, og om få måneder blir det satelittbaserte nettverket ferdig, samtidig som at det østerrikske innenriksdepartementet kommer å utplasserer sin endelige folkeregisterløsning.
Og happeningen var så stor i albansk media at selv dagen etter gikk bildene fra pressekonferansen vår på TV en gang i halvtimen.

Det gjenstår selvfølgelig forferdelig mye arbeid, så jeg tror etterfølgeren min kommer til å få et hektisk år med blant annet datavasking og kapasitetsbygning for å forsikre seg om at det hele er bærekraftig også etter at vi og OSSE har forlatt landet. Lykke til, Børge! Du har vært her før, så du vet du får et spennende år.

..Og takk for meg!

Lille Tirana

Jeg skulle reise hjem for sommerferien, og det siste halvåret har det kommet et nytt taxi-selskap, Airport express, som jeg liker veldig godt: Ved å bruke dem, slipper du å ende opp med en pirat-taxi, du får nye, fine biler, de prøver ikke å snyte deg fordi du er utlending osv, så jeg pleier å bruke dette selskapet til og fra flyplassen for tiden.

Så jeg ringte dem da jeg skulle reise hjem for et par måneder siden, og ønsket at de skulle plukke meg opp utenfor leiligheten min klokka tolv på formiddagen. Da de spurte hvor jeg bodde, begynte jeg den sedvanlige forklaringen: "Rett bak stadion Qemal Stafa..", og før jeg var kommet halvveis, sier mannen på sentralbordet: "Åh! Du er hun blonde som bor rett bak stadion? Jeg skal sende din vanlige sjåfør"

Og det var to ting som slo meg: Hvordan i huleste visste mannen på sentralbordet hvordan jeg så ut? Og: Hadde jeg en fast sjåfør? Det hadde jeg ikke lagt merke til enda? Jeg hadde jo bare brukt dem et par-tre ganger.
Men sjåføren min ble beskrevet som "Han lille, runde", og da jeg kom ut, fant jeg den lille, runde ventende på meg, og sentralbordet hadde igrunnen rett: jeg hadde definitivt blitt kjørt av ham før, ja.

Denne gangen fortalte han navnet sitt, så neste gang kan jeg spørre etter ham direkte.

Sommerferie....

Idag kommer flyttefolket for å hente flyttelasset som har samlet seg opp på de årene jeg har bodd her, og på lørdag setter jeg meg på flyet hjem til Norge for en seks uker lang sommerferie.

..men det er ikke helt over med Albania for min del enda: Skal tilbake igjen 3 uker i slutten av august for å avslutte, skrive sluttrapport og gjøre ting klart for min etterfølger. Håper han får et like spennende opphold i Albania som jeg har hatt.

Frem til jeg er tilbake igjen: Ha en god sommer!

En dag på stranden

(Bildet er tatt av Heidi-May Schimper)

En kveld i operaen

Jeg har vært i operaen i Tirana mange ganger, og jeg burde snart bli vant til det, men det irriterer like gresselig hver gang:

På tross av at de minner publikum ikke mindre enn tre ganger på å skru av telefonen under forestillingen, ringer telefoner i ett sett. Og Albanerne prater ivei i telefonen heller enn å avvise samtalen.

..og bak meg satt tre kvinner som skravlet ivei seg imellom..

..og etter pausen var det plutselig en 4-5-årig jentunge foran meg som heller ikke kunne holde munn..

men det som virkelig irriterte var da en av damene bak meg begynte å synge til.

Og i tillegg var det minst 30 grader der inne, og akustikken er ikke veldig god.

Hvorfor utsetter man seg selv for noe slikt?

På TV nok en gang

Sveip på NRK2 liker Albania, så de intervjuet meg nok en gang igår. For dere som er interessert, ligger intervjuet her.

(tror det er ca. 45 minutter uti programmet - etter innslaget om svømmehallen i Skien)

Apropos infrastruktur

Som påpekt i forrige artikkel: Veiene er under rivende utvikling i dette landet, men resten av infrastrukturen henger ikke alltid like godt med. Det er kanskje ikke rart at strømbruddene er hyppige og langvarige når man ser hvordan strømmen transporteres i Nord-Albania:



..og når strømmen er fremme i Tirana, ser det ofte slik ut:



Det er ikke uvanlig at man tjuvkobler seg på strømnettet og forsyner seg med den strømmen man måtte trenge.

Dette gjelder forøvrig ikke bare for strøm: Ifjør sommer var det et bilvaskefirma som hadde koblet seg på vann-nettet. Noe som resulterte i 15-20 albanere på sykehus med hepatitt-forgiftning: Bilvaskerne la nemlig ikke merke til at kloakk lekket inn i vannledningen - som forsynte utelivsområdet i Tirana med vann.

Og ellers: Bra med privat initiativ, ikke sant? Her er det noen som har åpnet en liten "butikk" for salg av telefontjenester. Tipper de er billigere enn telefonkiosken ved siden av:



(hvis det er vanskelig å se: På krakken står det en telefon, med telefonledning som går inn i bygningen i bakgrunnen - som er hovedbiblioteket i Tirana)

Vanvittig utvikling

Det nærmer seg tre år siden jeg kom til Albania for aller første gangen. Og det første som møtte oss, var veien fra flyplassen til sentrum: Jeg tror aldri jeg hadde vært borti en så dårlig vei noensinne! Den var riktig nok asfaltert, men grunnlaget var så dårlig at telehivene hadde omtrent samme effekt som en berg og dalbane, og i tillegg var asfalten borte i store biter.

Nå er alt dette forandret: På denne korte tiden er ikke bare veien til flyplassen blitt splitterny, men over hele landet bygges det veier som om det stod om livet. Kystveien fra Tirana ned til sydalbania er nesten ferdig, veien nordover til Shkoder er snorrett og med finfin asfalt. Kort sagt: Albania er nesten blitt uspennende.

Men det er fremdeles noen områder som dette igjen:



Eller dette! Dette er hovedveien i innlands-Albania mellom byene Peshkopi og Kukes. Jeg og min kamerat som reiste her, hadde fått vite at det var kjempelett å finne veien: Det var bare å kjøre rett frem - det fantes ingen veikryss mellom rett nord for Peshkopi og Kukes.



..det de ikke hadde fortalt oss, var at tidvis var det svært vanskelig å se forskjellen på veien og et geitetråkk, så vi kjørte oss vill minst 3-4 ganger (og standarddiskusjonen ble: "Er du sikker på at dette er en vei?", "Nei, ikke egentlig. Hva tror du?", "Jeg tror vi er på villspor igjen, jeg")

Og på veien kan man treffe en familie på flyttefot:



eller andre rare kjøretøyer. Hva dette egentlig er, har jeg ikke peiling på:



Inne i Tirana, har det alltid vært litt spennende å bevege seg rundt. Jeg leste om byen før jeg kom hit, at det generelt var en svært trygg by: Faren for å bli utsatt for noe kriminelt, var langt mindre enn faren for å falle ned i en kum eller andre huller i asfalten, og tatt i betraktning at gatebelysningen ikke alltid er helt perfekt, er faktisk dette en reell fare. Noen albanere jeg kjenner, mener at grunnen til at så mange kummer mangler kumlokk, er rett og slett at sigøynerne selger dem som skrapjern!



Denne bilen stod ensom og forlatt en morgen jeg var på vei til jobb. Det var lissom ikke så mye man kunne gjøre med den situasjonen der alene.

Denne veien her, var aldri ment som en bilvei, men jeg synes det er et fint bilde likevel, jeg.

Feita!

Det har blitt dårlig med mine nesten-daglige løpeturer i parken de siste ukene. Mest fordi jeg har vært ute og reist en del, men også fordi jeg humpet rundt på krykker en periode og ellers var syk og slike ting.

Men da jeg kom hjem fra et korttidsoppdrag i Eritrea for en tid siden, tok jeg meg sammen og begynte å løpe igjen. Og som vanlig var de gamle damen lykkelig over å se meg igjen. Og ikke mindre enn 4 stykker kommenterte at jeg hadde lagt på meg siden sist(dårlig gjort å påpeke det! Det er bare snakk om 5 kg! Men jeg har inntrykk av at eldre albanere fremdeles synes det er et kompliment å kunne si at noen har lagt på seg..)

Men det er ganske komisk at det er kun vekten min de kommenterer, når håret mitt ser slik ut for tida!

Det er nesten elektrisk

Avisene er fulle av det for tida: Statsminister Berisha skryter av at Albania skal bli "a minor energy superpower of the region", og planene består av ikke mindre enn 400 nye vannkraftverk, samt et kjernekraftverk.

Men vi begynner jo å bli vant til alle disse høytravende planene til statsministeren, så vi leer ikke på så mange øyenbryn av dette. Ifølge dagens Albanian Daily News, har det ikke vært investert en krone i kraftverk de siste 25 årene. Og italienerne - som skulle investere i kjernekraftverket trakk seg på grunn av "security reasons", og velger å bygge det hjemme hos seg selv.

Det jeg lurer på er: Er det mulig å være en "minor superpower". Når pluss og minus kanselleres ut, så står man bare igjen med en "power"?

Forøvrig regner det så mye denne sommeren at min etterfølger går lyse tider i møte utover vinteren. Bokstavelig talt! Det kan da umulig bli så stor strømkrise i år som i fjor!

Fotosafari i Tirana

Jeg tok meg en velfortjent fleksidag for en tid siden, og bestemte meg for delvis å gjøre unna shoppingen jeg har planlagt å gjøre før jeg flytter hjemover, delvis å bevilge meg en bedre utelunsj over siste utgaven av Tirana times - den ukentlige engelskspråklige avisen her, og delvis å ta bilder av noen av de mer iøynefallende tingene i Tirana.

..og her er resultatet av fotosafarien. Jeg har alltid synes denne kafeen bare er fantastisk. Den er en av de forferdelig mange ulovlig oppførte bygningene i Tirana. Veldig snilt av utbyggerne å ta hensyn til treet som allerede stod der de ønsket å bygge:


(Det brune vi skimter innenfor døra er en enorm trestamme. Kronen på treet stikker grønn og frodig opp gjennom taket i kafeen, men det stod for mange parasoller i veien til å få bilde av det).

Det neste er en klassiker jeg tror jeg har postet før, men en god ting kan ikke gjentas for ofte:



Forøvrig finnes det også en "Google internetcafe", men den lå for langt unna shoppingruten min til at jeg fikk tatt bilde av den.
Som erstatning for det manglende google-bildet: Her har dere logoen til nyeste mobiltelefonleverandøren i landet:



Og her er beviset på at vi gjør en god jobb: Et folkeregister er liten vits i dersom man ikke også har et adresse-system, så som en del av prosjektet vårt, utarbeider vi også dette, mens Verdensbanken har tatt på seg å betale for gateskiltene. Og det siste halvåret har de poppet opp overalt:



Jeg ble litt overrasket de første sekundene etter at jeg så denne plakaten:



Helt til jeg husket at jeg til og med var invitert på premieren til denne filmen. Berit Backer var en norsk sosialantropolog som jobbet i Kosovo for kosovoalbanerne, og har nærmest heltestatus der. Senere ble hun kvalt av en kosovoalbansk asylsøker i sitt eget hjem. Men det er rart å se plakater med norsk tekst i Albania, da!


Denne plassen - som ikke lenger er noen plass, men et heller overbygd kvartal - har fått navn etter treet på bildet. Når folk snakker om området, eller avtaler å møtes der, er det alltid med referanse til "Sypress-plassen"
Lurer på hvor lenge det er til de må endre navnet, jeg..

Jeg nærmer meg slutten av fotosafarien min, og siden det ikke er lenge til Juli, så passer det å avslutte med et jul(i)-tre?



Og et aller siste bilde: Alle som kommer til Albania bør ta seg tid til å gli på pyramiden. det går kjempefort, og er virkelig skummelt. (Går det forøvrig an å gjøre det samme med operabygget i Oslo? Har ikke vært der etter at det ble ferdig, jeg)

Nye karriereplaner?

For å komme meg på jobb, pleier jeg å gå gjennom kjøpesenteret i underetasjen til Sheraton, deretter opp rulletrappa, gjennom restauranten, gjennom resepsjonen, ut i hagen, og bort til villaen der vi har kontoret vårt.

Og på toppen av rulletrappen opp fra kjøpesenteret står det alltid en eller to dresskledte menn. Deres jobb er å passe på at ingenting går galt med trappa.

..og der står de i time etter time etter time etter time og ser på en rulletrapp. Snakker om drømmejobb! Mulig man skulle vurdere en karriereendring?

Blodhevn

Blodhevn er noe som fremdeles skjer i deler av Albania. Det er en gammel tradisjon beskrevet i den gamle lovboken Kanun, og som går ut på to familier dreper hverandres mannlige medlemmer annenhver gang til enten en alle menn i den ene familien er utryddet, eller til en avtale om å avslutte hevnen nås.

Og Albanerne har lang hukommelse: Så lenge diktatoren Hoxha ledet landet, fikk han slutt på ordningen, og det ble ikke utført noen mord som følge av blodhevn så lenge han styrte. Men da kommunismen falt, husket folk nøyaktig hvem sin tur det var til å drepe neste gang, så blodføydene dukket opp igjen. Ifølge artikler jeg har lest, har det siden 1992 vært over 5000 mord som følge av blodhevn (se f.eks World visions rapport).

Resultatet av dette er at det er mange som lever skjult og ikke tør å bevege seg ut fra hjemmene sine i redsel for å bli drept, og da borgermester Edi Rama for noen år siden fikk ryddet opp elvebreddene til Lana - Elven som renner gjennom Tirana - lot han ett eneste av de ulovlig oppførste bygningene stå: Den bygningen hvor det lever en familie i skjul fordi de er med i blodhevn, og det er deres tur til å bli drept.

Her er bygningen:


..og det hender ikke en gang når man går forbi og ser lys i vinduene eller at klesvasken henger til tørk, at man ikke tenker på hvordan det må være å være i en slik situasjon.

Listen er ferdig!

Det er under to måneder igjen til jeg pakker ned flyttelasset mitt for å returnere til Norge. Først for en lang, velfortjent sommerferie, hvorpå jeg drar tilbake til Tirana for å skrive sluttrapporten og antagelig overlappe noen uker med min etterfølger, for så å forlate landet for godt.

Så det begynte å haste med å få ferdig lista over 10 ting man må gjøre før man forlater landet (se tidligere artikler om emnet: her, her og her ) Så nå har jeg tatt meg sammen. Resultatet ligger i venstremargen.

Og nå er det bare å sette igang å gjøre de tingene som gjenstår. De vi har gjort til nå er: Å skli ned pyramiden, bestige Korabi (Albanias høyeste fjell), rafte lana, male bunkers, og å delta i muslimsk pilegrimsreise til Mt. Tomorr med tilhørende slakting av sauen vi skulle ha til middag. Jeg ble tilbudt å spise halve sauehjernen også den dagen, men det var bare ikke mulig å få den ned. (I Albania ansees sauehjernen som den beste delen av sauen, og det er en ære å bli tildelt sauehodet i en slik situasjon)

Det neste vi planlegger, er å kjøre en trehjuls-lastebil med sykkelstyre istedenfor ratt.

Albanernes totale forrakt for lover og regler..

Det var en albansk kollega, en fra institusjonen vi samarbeider med, og meg som skulle nordover til Shkoder for å ordne noe i lokalkontorene der. På vei ut av byen stoppet vi på rødt lys.

..etter et halvt minutt begynte bilene i den andre fila bare å kjøre - selv om trafikklyset fremdeles var rødt. Jeg lo litt av albanernes holdning til trafikkregler, da en av de andre i bilen kommenterte: "Men lyset tar jo altfor lang tid før det skifter! De kan da virkelig ikke forvente at vi skal vente så lenge!"

Vel ute på landeveien gjorde vi bra fart på en av landets beste veier nordover, da jeg lurte på om sjåføren hadde sovnet. "Neida", svarte vedkommende. "Hvorfor trodde du det?", hvorpå jeg påpekte at vi lå i venstre fila. "Det er fordi det er mye bedre plass her", var svaret.

For dere som gikk glipp av det..

Jeg ble intervjuet om bloggen min med WebCam på Sveip på nrk2 i forrige uke, og etter utallige oppfordringer: Her er URLen til programmet:

http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/362653 (intervjuet er 48 minutter ute i sendingen)

Turkish delight?

Jeg var som vanlig ute og jogget i parken på morgenkvisten. Og som vanlig hilste jeg på alle de hundrevis av andre som tar seg en morgentur i parken, og, som etter snart tre år i Albania, er blitt "gamle kjente" som jeg hilser på hver gang jeg treffer dem.

En av favorittene mine - en eldre, smilende dame med farget hår - begynte å prate i vei på albansk til meg. Jeg forstod at det hun sa var positivt - et kompliment - men jeg forstod ikke helt hva hun sa. Det virket som at det var noe spiselig, en frukt eller noe..

Da jeg kom til kontoret, spurte jeg kollegaen min om hva det var hun hadde sagt til meg, og kollegaen min oversatte det med noe slikt som "Det er så fint å se deg i parken om morgenen. Du er søt (eller god?) som en turkish delight med valnøtter!"

Litt av et kompliment, ikke sant?

Gravsteinskikker

En kollega av meg fortalte om en reportasje hun hadde sett på tv. Det var om en liten landsby i sydalbania. På kirkegården der var alle gravsteinene utformet med en hatt på toppen dersom det var en mann, og et skaut om det var en kvinne.

..bortsett fra én. Den var utformet som en ståpikk. Mannen som lå der, var kjent som landsbyens store cassanova.

En lørdag på landet

For et par uker siden var det 14. mars - den første sommerdagen, noe som naturligvis er helligdag i Albania. Vi hadde planlagt strandtur i Shengjin, etterfulgt av lunsj på restauranten Rhapsodia, som i det siste har fått rykte på seg for å være en av Albanias beste restauranter.

Men før vi forlot byen hadde mine venner tatt seg en joggetur, og den eneste av oss med sertifikatet av oss snublet og vrikket foten grundig, så vi endte med å utsette sommeren til en senere anledning.

Og denne anledningen kom på lørdag med sol fra skyfri himmel. Vi pakket badetøy og raki, og satte oss i bilen nordover. Selvfølgelig er sommeren langtfra her enda, så strandturen ble en kjølig opplevelse. Nederlenderen blant oss ønsker å bli tatt opp som viking, så han tok seg en svømmetur, mens jeg og min australske venninne lå og nøt sola så flatt som mulig (det blåste kraftig, så idet øyeblikket man satte seg opp, begynte man øyeblikkelig å hutre). Og vi bestemte oss snart for å sjekke ut restauranten.

Konseptet med denne restauranten er at de har forhåndsbestemte menyer á 6 retter, så du bestemmer fisk, kjøtt eller grønnsaker, og så får du 6 retter av den typen mat du bestilte. Et heller merkelig konsept, syntes vi. Det er jo mye bedre med litt kjøtt, litt fisk, og noen grønnsaker, så vi bestilte en av hver, og bestemte oss for å dele på alt.

..så pluss desserten (vi måtte jo bestille en hver av de og), ble det altså en 21-retters lunsjmeny. 12-retteren på bagatelle kan bare gå og legge seg! Og ryktene var ikke langt fra sannheten: Rhapsodia er klart blant mine 3-4 favorittrestauranter. Eneste problemet var at smaksløkene mine ble litt forvirra etter så mange retter.

Etter maten begynte vi på hjemturen, da vi bestemte oss for å dra på "pigspotting" i lac. Lac er en by som ble bygd opp rundt en kjemisk fabrikk under kommunismen, og da jernteppet røk, ble fabrikken - som de fleste andre fabrikker i Albania - rasert, og dermed nedlagt, så idag er det en forferdelig skitten og falleferdig by med enorm arbeidsledighet og ingen fremtid. Og byen er "kjent for" sine løsgriser: Istedenfor hunder går det griser rundt i gatene og forsyner seg av søpla som er overalt. (Jeg antar grisene faktisk eies av noen, og holdes som husdyr, men er det én ting jeg er sikker på, så er det at jeg aldri skal spise svinekjøtt fra lac!)
Vel fremme i Lac, så vi grisene i gatene, men la også merke til at alle gateselgerne solgte små stearinlys. "Så rart", tenkte vi. "Kanskje de har enda flere strømbrudd her enn i Tirana, og synes det er praktisk med lys", og kjøpte et par poser. Få minutter etter begynte lokalbefolkningen å peke hvilken retning vi skulle kjøre. Vi var nysgjerrige på hvor de ville ha oss, siden ALLE så ut til å være av samme mening om hvor vi var på vei, så vi kjørte dit vi pekte.

I det øyeblikket vi kom ut av sentrum, viet veien seg ut i en bred, asfaltert, perfekt gate - til og med med gatebelysning! Og da gikk det opp for meg: Vi er naturligvis på vei til det korset jeg hadde sett nede fra hovedveien på toppen av en bakketopp.

Og der oppe - på toppen av et fjell - var det et kloster tilegnet frans av Assisi. Og den menigheten hadde tydeligvis nok av penger: Plantegningene viste at de bare så vidt hadde begynt med utbygningen. Bare parkeringsplassen skal bli på størrelse med en flyplass, og doene var der allerede: 10 båser pr. kjønn. Vi tente noen lys for de døde og satte nesen hjemover for alvor.

BOOOOOOOOOOM!

En lørdag for et par uker siden: Jeg lå og nøt livet i hengekøya på balkongen, og tenkte på ettermiddagens kommende fest på Tirana bryggeri da et øredøvende, vanvittig smell skremte vettet av meg. Det var så kraftig at hele huset ristet, og min første tanke var "Serberne går til angrep på alle albanske land som hevn over Kosovos frigjørelse! Hjelp!"

..men det ble ikke flere krigslyder, så jeg sank ned i hengekøyen og mine egne tanker igjen.

På festen senere på dagen fikk jeg høre om ammunisjonslageret som var eksplodert, og ryktene i begynnelsen gikk om "minst 70 døde og over 200 sårede", og ettersom nyheten nådde norsk dagsrevyen, begynte tekstmeldingene å strømme inn med spørsmål om jeg var OK. Fikk til og med en melding fra en venn i Skopje, Makedonia som fortalte om at han hadde hørt smellet helt dit!

Noen dager senere kjørte vi tilfeldigvis forbi området hvor eksplosjonen hadde vært. Vi så ikke selve eksplosjonsstedet, fordi det var bak åsen, men vi så noen av resultatene: Ingen av bygningene i flere kilometers omkrets hadde lenger vinduer!

Litt av et smell!

Albansk gjestfrihet - nok en gang

Jeg hadde besøk av noen venner fra Norge i påska. Vi hadde lånt en større bil enn den jeg disponerer, og kjørte rundt i syd-Albania (ville heller reist nordover denne gangen - til det siste området i Albania som jeg ikke har vært i enda, men der er snø-kaoset totalt, og veiene stort sett vinterstengt).

Vi stoppet i sydenparadiset Sarande, og etter noen timer på utekafe i solsteiken bestemte vi oss for at vi ville ha grillet lam til lunsj. Jeg hadde en magafølelse om hvilken restaurant som var den rette for denne retten, så vi gikk dit. Utenfor restauranten var det en tavle med menyen på. Ingen mish gjinqi der, nei. Vi bestemte oss for å prøve et annet sted da kelneren kom ut og prøvde å få oss til å bli. Jeg sa på mitt stotrende albansk at vi ville ha grillet lam, om hun visste et sted hvor de hadde det på menyen. "S'ka problem!" sa kelneren "Vi ordner grillet lam til dere. Hvor mye vil dere ha? to kilo? tre kilo?". Jeg ba om "passe mye til fem mennesker", og vi gikk inn og satte oss mens betjeningen forsvant til nærmeste slakter for å kjøpe kjøtt.

Maten smakte glimrende, og da vi var klare til å rulle ut igjen av restauranten, insisterte de på å gi oss en halvliter med "verdens beste raki" på kjøpet.

Samme kvelden kom vi frem til neste stoppested: sydenparadiset Dhermi - mitt favorittsommersted. Vi var så vidt kommet ut av bilen da hotelleieren kommer strålende mot oss og skravler ivei om "..vaiza më champange ne mengjes..". Jeg gjorde tydeligvis meg selv legendarisk i fjor sommer da jeg og min kjære pleide å ha med champagne fra Tirana (det er ikke å oppdrive i den lille landsbyen) som vi leverte på naborestauranten og insisterte på å få den servert kald - med frokost - neste morgen (hotellrommet var ikke med frokost, så vi måtte bruke restauranten ved siden av). Det er vel bare i Albania man får en slik mottagelse et år etter!

Dhermi var glimrende: Totalt folketomt, naturligvis, men de hadde da middag til oss, og bunkersen vi malte i fjor var fremdeles nesten som vi forlot den. Neste morgen, da vi skulle sette nesen hjem igjen mot Tirana, kommer hotelleieren og legger ut om hvor hyggelig det var å ha oss som gjester og hvor mye han gledet seg til å se oss igjen - og om vi ikke ville ha en flaske av "verdens beste raki" på veien?

Mitt største problem når jeg forlater landet om noen måneder: Hva i huleste skal jeg gjøre med alle flaskene med "verdens beste raki"? (Jo, jeg liker raki, og drikker det gjerne, men forbruket blir aldri like stort som tilsiget.) Tror dere tollvesenet kommer til å tro det er flaskevann?)

Masseturisme i Albania!

Siden vi jobber så tett med OSSE, har vi flyttet inn i deres kontorlokaler, noe som gjør at jeg hver dag går gjennom resepsjonen til Sheraton når jeg skal til og fra jobb.

Her en dag da jeg gikk min sedvanlige rute holdt øynene på å falle ut av hodet på meg: Der! I resepsjonen! Der stod det en busslast med japanske turister!

Hva blir det neste? Pensjonister fra Norge?

Rafting Lana

Det begynner å bli en stund siden vi faktisk gjorde det, men jeg fikk aldri bildene før igår, så det tok sin tid å få blogget det:

Min "partner in crime" tok opp hansken og var villig til å være med på den farefulle ferden nedover Lana i en oppblåsbar båt, mens resten av de involverte - spesielt amerikanerne var svært bekymret over hvordan dette skulle gå. Og som tidligere nevnt: Bekymringen deres var litt smittsom, så vi sendte dem for å rekognosere og finne det minst farlige området å starte på.

De gjorde jobben bra, og søndagen hadde de funnet et område som så ut til å være dypt nok, uten sykler eller andre skarpe gjenstander stikkende opp, uten ville stryk, og egentlig viktigst av alt: uten hundelik og lignende liggende å slenge. De hadde også sørget for tau, i tilfelle katastrofen var ute. (at det så ut til å være et kloakk-utløp akkurat der, var ikke så veldig viktig)




Vi blåste opp båten, og oppdaget der og da at den var beregnet for "2 personer eller 95 kg". Vi var to fullvoksne mennesker, så vi valgte "2 personer" heller enn "95 kg". Og her er beviset:



(okei - det må innrømmes at vi aldri slapp taket i tauene, men også at det var langt mindre farlig enn vi fryktet: Vekten av de to personene var så stor at rompa skrapte i bunnen, så noe fart å snakke om klarte vi ikke å oppnå. Vi klarte stort sett å gjennomføre det hele uten å få en dråpe vann på oss, men dro likevel og drakk store mengder raki for å drepe eventuelle organismer vi var kommet i kontakt med iløpet av den farefulle ferden)

Neste punkt på listen over ti ting å gjøre før man forlater Albania: Bygge et monument av oss selv i parken. Jeg kjenner flere som jobber i sementfabrikken, så byggematerialer skal det gå greit å få tak i.

Kong Leka den første av Albania

For en tid siden var jeg som vanlig på en fredagskveld på restauranten Kings House. Der kom jeg i snakk med en mann som presenterte seg som "Kong Lekas rådgiver". Jeg kikket litt spørrende på ham: "Er ikke Albania en republikk, da?". Men det viser seg å være delte meninger om det:

På 20-tallet hadde Albania en svært sterk og populær president, som fikk kronet seg selv til konge: Kong Zog den første. Rett før han rømte fra Albania da Mussolini inntok landet, fikk han en sønn som levde i eksil under kommunismen.

I 1997 kom sønnen tilbake og krevde sin trone. Men albanerne ville ikke nødvendigvis ha et kongedømme, så det ble folkeavstemning, og kongen tapte med ca. 2/3 av stemmene mot seg.

Men kongen gav seg ikke så lett: Han mente at nederlaget kom som følge av valgfusk, og utropte seg selv til konge. Om ikke konge av nasjonen, så i hvertfall konge av folket.

Så idag har han sitt eget hoff, og tydeligvis også rådgivere, og han mottar borgere til audiens. Og han (eller er det en av tjenerne hans?) er ofte å se når han lufter bikkja: Den er nemlig lett gjenkjennelig pyntet med gedigne perlekjeder.

rask tilgivelse

For et års tid siden fikk en av direktørene i den albanske institusjonen vi samarbeider med sparken på grunn av korrupsjon (Nei, vi var ikke involvert i det overhodet: Vi hadde kvittering for hver eneste lille utgift, underskrevne "Act of donations" for alt vi hadde gitt dem og kontroll på hvor hver eneste PC befant seg). Denne institusjonen vi samarbeider med, er direkte underlagt innenriksdepartementet.

For et par uker siden fikk den samme mannen ny jobb: I statsministerens kontor, og den nye jobben går ut på å koordinere alle IT-prosjektene til regjeringen. Så nå koordinerer han altså også IT-prosjektene i den institusjonen han fikk sparken fra for et år siden. Ganske vanvittig, ikke sant? Skal si de glemmer fort, disse albanerne!

Mimosaen blomstrer!

våren er her!


..men hvor ble det egentlig av vinteren? Var det under middagsluren min i forrige uke?

puddinger!

Som kjent er man delvis igang med å lage listen "10 ting å gjøre før du forlater Albania" (Se tidligere artikler), og delvis igang med å utføre tingene på den samme listen. Og denne helgen er det på tide å rafte Lana: Elven som renner så pent og pyntelig gjennom Tirana. Jeg har fått to oppblåsbare båter i gave på min 40.5-års dag (Takk igjen, Marianne), og jeg har lovet å designe anti-toxic drakter til pysene som er bekymret for forurensningsnivået i elva (Disse draktene er planlagt å lages av svarte søppelsekker og sølvfarget gaffatape, så de blir high fashion. Problemet er at mannen jeg har sendt ut for å lete etter gaffatape, slett ikke finner dette, så jeg vurderer å kjøpe en annen type tape: Så lenge den har en fin farge, er det jo ikke så nøye.)

..og så kommer det plutselig en mail med dokumentet "Environmental studies - rivers: Lana", hvor man kan lese at mengden av ammonium og nitritter er 160 ganger høyere enn EUs tillate høyeste grense, at det kun finnes 4 arter levende organismer i elva, at det i tillegg finnes tungmetaller, døde dyr, søppel, menneskelig avføring etc. etc.
Kort sagt, at det essensielt er mer forurenset enn hva man ville forvente av et kloakksystem.

Så plutselig ser det ut til at jeg enten blir den eneste til å rafte Lana (Jeg har jo ingen planer å komme i kontakt med vannet, så om det er forurenset spiller egentlig ingen rolle!), eller at jeg må finne på noe annet. Det hotteste forslaget pr. nå er å ta seg en båttur med de samme båtene på Tiranas nesten-like forurensede kunstige innsjø istedenfor.

Jeg vet ikke, jeg. Jeg synes det er litt for pysete å gi seg nå!

kvitteringer..

Jeg og min splitternyansatte kollega (OSCE spanderer assistent på meg! De betaler og jeg delegerer arbeid. Hvor perfekt er det!) hadde vært og kjøpt PC som han skulle bruke til jobben sin, og vi hadde mye å bære på, så vi bestemte oss for å ta en taxi hjem. Jeg vet jo at taxier som ikke er gule, og som har et løst taxiskilt på taket som de tar inn i bilen når de begynner å kjøre, er pirattaxier, men det er ofte hyggelige sjåfører i de bilene og, så vi tok en slik en.

Da vi var fremme betalte min kollega for turen, og spurte om å få en kvittering. "Kvittering? Vil du ha kvittering?" spurte sjåføren. "Ta så mange du vil" fortsatte han, og ga oss hele blokken med ferdig stemplede og undertegnede kvitteringer.