Vanvittig utvikling

Det nærmer seg tre år siden jeg kom til Albania for aller første gangen. Og det første som møtte oss, var veien fra flyplassen til sentrum: Jeg tror aldri jeg hadde vært borti en så dårlig vei noensinne! Den var riktig nok asfaltert, men grunnlaget var så dårlig at telehivene hadde omtrent samme effekt som en berg og dalbane, og i tillegg var asfalten borte i store biter.

Nå er alt dette forandret: På denne korte tiden er ikke bare veien til flyplassen blitt splitterny, men over hele landet bygges det veier som om det stod om livet. Kystveien fra Tirana ned til sydalbania er nesten ferdig, veien nordover til Shkoder er snorrett og med finfin asfalt. Kort sagt: Albania er nesten blitt uspennende.

Men det er fremdeles noen områder som dette igjen:



Eller dette! Dette er hovedveien i innlands-Albania mellom byene Peshkopi og Kukes. Jeg og min kamerat som reiste her, hadde fått vite at det var kjempelett å finne veien: Det var bare å kjøre rett frem - det fantes ingen veikryss mellom rett nord for Peshkopi og Kukes.



..det de ikke hadde fortalt oss, var at tidvis var det svært vanskelig å se forskjellen på veien og et geitetråkk, så vi kjørte oss vill minst 3-4 ganger (og standarddiskusjonen ble: "Er du sikker på at dette er en vei?", "Nei, ikke egentlig. Hva tror du?", "Jeg tror vi er på villspor igjen, jeg")

Og på veien kan man treffe en familie på flyttefot:



eller andre rare kjøretøyer. Hva dette egentlig er, har jeg ikke peiling på:



Inne i Tirana, har det alltid vært litt spennende å bevege seg rundt. Jeg leste om byen før jeg kom hit, at det generelt var en svært trygg by: Faren for å bli utsatt for noe kriminelt, var langt mindre enn faren for å falle ned i en kum eller andre huller i asfalten, og tatt i betraktning at gatebelysningen ikke alltid er helt perfekt, er faktisk dette en reell fare. Noen albanere jeg kjenner, mener at grunnen til at så mange kummer mangler kumlokk, er rett og slett at sigøynerne selger dem som skrapjern!



Denne bilen stod ensom og forlatt en morgen jeg var på vei til jobb. Det var lissom ikke så mye man kunne gjøre med den situasjonen der alene.

Denne veien her, var aldri ment som en bilvei, men jeg synes det er et fint bilde likevel, jeg.