Valgkampen er igang!

President Moisiu gav startskuddet for valgkampen ved å få partene til å akseptere at visse etiske grunnregler skulle følges - som for eksempel å la valgkampen handle om sak og ikke person osv.

Og statsminister Bersishas første utspill? Han sier om hovedmotstander Edi Rama:

"Den mannen er en kjeltring. Og man vet jo egentlig ikke om han er mann eller kvinne" (underforstått: han er homo). Videre fortsetter Berisha å fortelle om at nå er Rama skilt for 4. gang, noe som bare er tull: Rama har vært skilt to ganger. Siden den tid har han bare dumpet kjærestene sine - ikke giftet seg med dem. Berisha påstår til og med at Rama har stukket av med kona til broren til Berisha, mens alle albanerne tydeligvis vet at hun fremdeles er lykkelig gift og bor i USA sammen med mann og barn.

Er det mulig å ha en sånn mann til statsminister? Og Edi Rama gjør det eneste rette: Han senker seg ikke ned til det nivået - han mener han har nok av saker å ta opp i valgkampen etter halvannet år med Berishas regjering, så det er ikke nødvendig å angripe personer.

..og jeg for min del prøver fremdeles å forstå Albanere generelt og Berisha spesielt. Han kan jo ikke annet enn å tape på sånne utspill: de er jo til og med direkte løgn! Så jeg spør mine albanske venner om hvorfor Berisha gjør som han gjør. Og de har intet svar, men de er helt enige med meg i at Berisha ikke akkurat vinner på slike utsagn.

Vinter ved middelhavet

Jeg våknet av et brak i halvseks-tida idag. Verdens undergang var nær! Bråket fortsatte. Jeg snude meg for å se på alarmklokka, men ingen strøm, ingen klokke! Jeg ristet på hodet og prøvde å våkne nok til å forstå hva som skjedde. Det gikk langsomt opp for meg: Det var uværet som CNN hadde meldt igår.

Jeg skyndte meg opp og lukket balkongdøra (liker å sove med døra oppe), og gikk inn i stua for å kikke ut av vinduet: Hadde det ikke vært for at jeg har bodd her en tid, så hadde jeg aldri sett maken: Regnet sprutet verre enn Niagarafallene, vinden blåste alle løse ting vekk, og tordenskrallene var så kraftige at de faktisk satte igang bilalarmene der ute! Og jeg kjente gulvet riste hver gang det tordnet.

Det kom et smell fra soverommet, så jeg gikk tilbake: Balkongdøra var blåst opp igjen, og soveromsgulvet var allerede en innsjø. Jeg fikk lukket og låst døra, tørket opp, og satt over primusen for å koke kaffi.

..Og sånn vær er på en måte typisk for Albania. Dvs: Det regner ekstremt sjeldent, men når det først regner, så overdriver værgudene noe så kraftig! Jeg satte meg i sofaen med batterilampa og en kopp kaffi og tenkte at idag blir det nok ikke noen joggetur etter frokost, nei. Men tre kvarter senere var det allerede opphold og sprekker i skyene, så noen unnskyldning for ikke å jogge hadde jeg ikke.

Men gi oss mer av dette været: Noen uker med regn fyller kanskje opp vannmagasinene nok til at strømrasjoneringen kan avsluttes.

Det albanske språket

Jeg har i snart et år prøvd å lære meg albansk - noe som ikke er en lett sak. Status idag er at jeg klarer å kommunisere med butikkpersonale, vakten utenfor bygninga mi, samt til dels vilkårlige personer jeg møter i heisen (Albanere i heisen prater alltid med hverandre). Men som regel blir det setninger av typen "Denne setning ikke verb".

Og albanerne selv er kjempestolte av språket sitt. De skryter av at det er ett av verdens 8 eldste språk, og det tror jeg det bærer preg av: Språket har hatt altfor lang tid på seg til å utvikle de mest kompliserte og uventa strukturer, og det er stort sett ingenting som følger regler. Og jeg med min strukturerte hjerne (et hovedfag i matte gjør rare ting med hjernen din), prøver kontinuerlig å finne mønstre i språket - mønstre som rett og slett ikke eksisterer.

Ta for eksempel bøyning av verb: "Jeg ser" heter "shikoj" (De har ikke infinitiv på albansk). "Jeg så" heter "parë". "Jeg kommer" er "vij", "jeg har kommet" er "kam ardhur". Det finnes ikke en gang en verb-stamme: Man må pugge alt!

Og det fascinerer meg med alle de rare verbtidene de har: Infinitiv finnes ikke, men de har noe de kaller subjunktiv. I tillegg har de både preteritum, imperfektum og perfektum: Jeg gikk (over en kort periode), jeg gikk (over en lengere periode), og jeg har gått. De har til og med verbtider for å uttrykke at man skulle ønske noe ville skje! Det er minst 2-3 tider vi ikke har i det hele tatt på norsk.

Videre bruker de nesten ikke preposisjoner i det hele tatt. De har de vanlige kasusene: nominativ, akkusativ, dativ og genitiv, men i tillegg har de ablativ, og noe de kaller clitics som ofte er en sammensetning av akkusativ og dativ, så der vi ville sagt "Jeg ga boka til deg", sier de "jeg den deg gav boka". Og eiendomspronomene bøyes ikke bare etter om det er hunkjønn eller hankjønn som eier noe (hans bok, hennes bok), men også etter kjønnet til substantivet, så ordet "hans" er forskjellig ettersom substantivet er hankjønn eller hunkjønn.

Og naturligvis har både hankjønns- og hunkjønns-substantiver to forskjellige endinger hver i bestemt form. Hankjønn bestemt form ender på i eller u, mens hunkjønn ender på a eller ja, så personlig synes jeg egentlig de har fire kjønn her. Og når det gjelder flertallsendinger, tror jeg at jeg har gitt opp å finne noe mønster overhodet.

..Men litt gøy er det jo, da!

Pinnekjøttkoking i disse strømrasjoneringstider

Som skrevet et par ganger allerede: Jeg hadde planlagt pinnekjøttmiddagsselskap på fredag, og var litt bekymret over hvordan det skulle gå - med daglige strømutkoblinger i to timer hver kveld en eller annen gang etter klokka fem. Ikke lett å beregne hvordan man skulle få kokt pinnekjøttet da.

Vel - her er historien:

Jeg hadde invitert til middagen klokka halv sju med teorien: "Det er bedre med varm mat i stearinlys-belysning enn halvkokt mat med strømbelysning", så jeg tuslet fra jobb i litt før fire for å stikke hjem og gjøre alt klart.

Vel hjemme la jeg merke til at radiovekkerklokka stod og blinket på 00:59 - altså akkurat en time siden strømmen kom tilbake. Jeg pustet lettet ut, fordi strømverket pleier å la det gå noen timer mellom hver strømutkobling, så jeg tippet at da kom ihvertfall ikke strømmen til å forsvinne før i sju-tida tidligst. Jeg satte over pinnekjøttet, satte på ovnen med vannbad (en av strategien for potensielle strømbrudd: Kålrabistappa var ferdiglagd kvelden i forveien, så nå var det bare å få varmet den. Og det kan gjøres på to måter: microen hvis man har strøm, eller i vannbad på 120 grader i ovnen. Fordelen med siste metoden, er at dersom man rekker å få varmet det opp, så holder det seg varmt lenge - selv om strømmen går.). Dessuten guffet jeg på varme på airconditionen, slik at det skulle bli nogenlunde behagelig stuetemperatur.

klokken 17:00: pinnekjøttet er igang, og kremen til de tilslørte bondepikene er vispet.. Da går strømmen! Jeg flyttet pinnekjøttet over på primusen, og skulle redde litt vann til potetene (uten strøm - intet springvann), så jeg puttet proppen i oppvaskkommen og skulle redde de siste dråpene med vann. men der fosset vannet som bare det. Rart, tenkte jeg, og kikket ut i trappeoppgangen. Den var opplyst. "Aha! Det er bare min sikring som er gåen", tenkte jeg (noe som har hendt en gang før - det var slett ikke lett å pynte seg til nyttårsaften i mørke, og desto mer irriterende å oppdage at det bare var min leilighet som hadde problemer da jeg endelig var ferdig), og stakk ned i kjelleren (7 etasjer ned - jeg tok sjansen på heisen) og fikset det.

Vel oppe igjen, flyttet jeg pinnekjøttet tilbake på komfyren, og satte fornøyd igang med å skrelle poteter. Da gikk strømmen igjen. Men denne gangen sjekket jeg likegodt oppgangen med en gang, og ja! der var det lys. Jeg begynte å forstå at aircondition, stekeovn og to kokeplater på en gang var en dårlig ide, så jeg ofret airconditionen, og stakk ned for å fikse sikringa. Og i heisen på veien opp igjen, nektet heisdøra å åpne seg.

Men da er det man er lykkelig over å ha bodd i Albania i snart halvannet år: Når teknisk utstyr oppfører seg uventa, er det bare å gjøre noe totalt ulogisk, så begynner det å virke igjen. Jeg trykka på en annen etasje, jeg. Og da funka heisen - men samtidig gikk strømmen i trappeoppgangen. Jeg tenkte at nå var det slutt på strømmen for godt - uten at det egentlig gjorde noe: man hadde da to primuser og varm ovn med vannbad, så all maten skulle bli ferdig i god tid.

Men inne i leiligheten min, oppdaget jeg at nå hadde JEG strøm - selv om trappeoppgangen var død. Og fra da av klarte jeg faktisk å koke ferdig middagen uten flere problemer. Strømmen gikk på ordentlig idet vi satte oss til bords, og ble borte - som ventet - et par timer.

Men jeg tror at jeg venter med større middagsselskaper til strømkrisa er over, jeg.

FAAAAAAAIIIIIIINEL CAAAAAAOOOOUNTDÅWN ( og litt politikk)

 

Europe kommer til byen, og xpatmiljøet (utlendingene) er i ekstase: Det er første konserten med et vestlig band så lenge jeg har vært her, og alle har sikret seg billetter på de første radene. Jeg er vel omtrent den eneste som ikke skal (Final countdown må ha vært åttitallets aller mest forhatte låt ved siden av "I just called to say I love you"). Det blir en intimkonsert på en av byens nattklubber på lørdag, og en stor konsert i kongressen på søndag.

Men det som er mer interessant for tida er de stadig vedvarende valgproblemene: Som skrevet tidligere blir ikke regjeringen og opposisjonen enige om når lokalvalget skal holdes. Grunnloven sier seinest 20. januar, men det er umulig siden det bare er 8 dager til. For tida ser det ut til at de kanskje kommer til å kompromisse på 18. februar.
Regjeringen og opposisjonen har i flere dager sittet med presidenten i sistnevntes residens og forhandlet. Både om valgdato og de andre uenighetene angående valget (hovedproblemet nå er fødselsattestene - Albanias eneste form for identifikasjonsdokumenter med unntak av pass - opposisjonen mener at de er for lette å forfalske, mens regjeringspartiet tviholder på at de er gode nok).

Og det politiske klimaet blir neppe bedre etter hva som hendte igår. Da møttes nemlig statsminister Berisha og x-statsminister Nano (ingen av disse var blant forhandlerne, og Nano er for tiden nærmest et politisk null) i presidentens residens. Og hva gjorde de der: Jo, de ignorerte presidenten og den forhandlende delegasjonen som allerede var der, tok hverandre i hendene, og bestemte at valget skal være 18. februar.

Ett av problemene er at Nano ikke har mandat til å vedta noe som helst, så dette er helt verdiløst. En annen ting er de diplomatiske sidene ved dette: bare ignorere presidenten som har brukt de siste 2-3 månedene på å prøve å skaffe enighet. Alle tv-kanalene var fulle av stoff om dette hele kvelden igår, og konklusjonen ble at Berisha har tapt en vanvittig mengde stemmer på det hele. Men ingen forstår hvorfor han gjorde det.

Og i mellomtiden går tingene sin vanlige, skjeve gang, mens resten av Europa rister oppgitt på hodet: OSSE ble bedt om å skaffe valgobservatører til 20. januar. De har tilbakekalt alt, og sitter bare på gjerdet og venter. men det kan bli vanskelig å skaffe oppslutning neste gang. Og det som er aller verst for Albania i denne sammenhengen, er at drømmen om EU-medlemskap bare blir mer og mer uoppnåelig.

Noe så enkelt som kremfløte..

Jeg skal ha middagsselskap på fredag: Vi blir ni stykker til pinnekjøtt med kålrabistappe og tilslørte bondepiker til dessert. Tok med både pinnekjøtt og kålrabi hjemmefra i jula, men jeg regnet med at bondepikene ikke skulle volde meg noen problemer (antok det var lettere å få tak i epler til bondepikene enn å få tak i multer til multekrem).

Men ting er ikke alltid så enkle som man tror. Jeg startet med å spørre den albanske kollegaen min om hva kremfløte heter på albansk. Hun så ut som et levende spørsmålstegn, så jeg tenkte at dette får jeg finne ut av sjøl, og slo opp i wikipedia på fløte. Det viser seg at alle typer fløter som har mer enn 30% fett kan vispes til krem - også de ultrahomogeniserte.

Så da gikk jeg til det italienske supermarkedet (eneste supermarked i sentrum med sånn tålig utvalg) og sjekka hva de hadde i hyllene: panna, panna, panna (fløte på italiensk). det var ca. 5 merker. Alle med 20 - 22% fett. Jeg gikk til neste butikk: bare panna med 22% fett - i tillegg til sånne spraybokser med "krem", samt et blandingsprodukt som kunne vispes, men som hadde samme ingredienser som "kremen" i sprayboksene.

Etter 4-5 butikker begynte jeg å innse at kremfløte kunne bli vanskelig å finne, men da fikk jeg et tips av praktikanten ved den norske ambassaden: Sjåføren der borte kjenner kokken i restauranten som holder til i samme bygningen som ambassaden, så hver gang de har behov for spesielle ting, spør de ham til råds. Jeg ringte sjåføren som lovte å sjekke det ut for meg.

..og for ti minutter siden kom sjåføren innom med en literskartong fløte med 35% fett - importert fra Hellas. Jeg lurte på hvor i huleste han hadde fått kjøpt den, og det kom en laang utredning om akkurat denne ene butikken på vei ut av byen osv. osv.

Strømmangelen

Det er én ting Norge og Albania har til felles, og det er mangelen på planlegging for strømforsyningene for vinteren. Mens men Norge bare importerer mer strøm, og evt. skrur av den mest kraftkrevende industrien, er det folk flest som får merke strømmangelen i Albania.

Og for et par dager siden ble de nye strømrasjoneringsplanene offentliggjort: I det meste av Tirana blir det 5 timer om dagen uten strøm: 3 på formiddagen, og 2 i kveldinga. Jeg synes egentlig ikke det er så ille: På kontoret har vi strøm fordi vi i fjor vinter valgte å flytte til samme område som statsministeren har kontor - for å unngå strømrasjoneringen da (Det er klart at statsministeren slipper slike trivialiteter som strømsparing), mens om kvelden har jeg batterilampe, fleecegenser og pledd, og blir det altfor ille, kan man ta seg en tur til nærmeste pub/cafe/restaurant.

Men litt frustrerende er det jo: Har man ikke strøm, så har man ikke vann heller, og det er innmari kjipt å komme tilbake fra joggeturen uten å kunne dusje (heldigvis har vi dusj på kontoret). Men det som er mest irriterende er at jeg har elektrisk komfyr. Hvilken idiot det var som kom på ideen om å kjøpe den, vet jeg ikke, men en gasskomfyr - som folk flest har her i landet - hadde vært uendelig mye greiere.

..spesielt til fredag. Da har jeg invitert til diger pinnekjøttmiddag. Lurer på om vi ender med å måtte gå på restaurant istedenfor, jeg. Planen er å forkoke pinnekjøttet på ettermiddagen, slik at det bare gjenstår en halvtimes koking når tiden nærmer seg. Håper pinnekjøttet tåler slik behandling (Kålrabistappa er grei. Den lager jeg dagen i forveien og varmer i microen mens potetene koker).

Men ingen grunn til klaging: På landsbygda har de inntil 19 timers strømbrudd daglig!

Nyttår på Albansk

Ryktene ville ha det til at nyttårsfeiring i Tirana skulle være noe helt spesielt, og en slik sjanse vil man jo ikke la gå fra seg, så returbilletten min fra Oslo var i god tid før feiringen begynte (faktisk en dag i forveien).

Vi endte opp med å bestille bord på Tirana International Hotel. Det er ingen i Albania som har private fester på denne dagen. Alle går ut og spiser, ser deretter på fyrverkeriet, før de ender på en skikkelig bytur, så det var også våre planer. Og det at Tirana International kunne varte opp med 8 retters meny og byens beste utsikt til Sheshi Skenderbeg - byens paradeplass frem for noen - gjorde valget enkelt.

Ettermiddagen kom, jeg satte på musikk på fullt, åpnet en øl, og begynte å pynte meg, men der gikk strømmen! "Kesh! Du kan ikke GJØRE dette på en dag som denne!" var min umiddelbare tanke (Kesh er strømverket i Albania, og de skrur av strømmen 4-5 timer om dagen for tida for å rasjonere). Jeg ventet tålmodig, men da strømmen ikke kom tilbake, pakket jeg sminkesakene og dro avgårde til ei venninne for å gjøre meg ferdig. Da jeg kom ut i trappeoppgangen oppdaget jeg at alle andre hadde strøm - det var bare hovedsikringen min som var gått. Etter å ha fått vaktmesteren til å skru på sikringen igjen, dro jeg likevel avgårde til venninnen for en drink og sminking.

Etter en drink eller to dro vi videre til Tirana International (snakk om dekadent: En tredje venninne av meg hadde avtale med beauty salon-en om en siste touch før kvelden startet, så hun hadde hyrt en taxi til først å ta henne til salongen, vente der, ta henne videre til der vi var, vente der mens vi tok en drink, for så å kjøre oss alle til hotellet. Tenk dere taxiregningen for dette i Norge!)

Middagen hadde bekymret meg litt: Den skulle starte i ni-halvti-tida, og jeg klarte ikke helt å forestille meg hvordan et par hundre gjester skulle bespises med 8 retter på bare 2.5 time - vi måtte jo få med oss fyrverkeriet klokka tolv. Men på den sedvanlige, sorgløse Albania-måten var ikke dette noe problem: rettene kom dinglende med ujevne mellomrom, og samtidig var det magedans- og tryllekunstunderholdning, mens atter andre danset. noen minutter på tolv, gikk alle opp på terassen i tredje for å se rakettene, for så å returnere til de resterende rettene etterpå. Middagen var ikke ferdig før klokka tre om natta.

 

Min første tanke da jeg skuet utover skenderbeg-plassen var at "I morgen kommer den nye albanske hårmoten til å være måne - for begge kjønn!". Det var nemlig konsert med noen av de mest populære bandene der ute, og en folkemengde på to-tre tusen foran scenen.. Og midt i folkemengden stod folk og skjøt opp raketter. Noen løp i sikkerhet med jakken over hodet, og det hele så ganske skummelt ut. Jeg er dessuten blitt fortalt at det ikke er uvanlig å skyte med pistoler/gevær i lufta - og kulene må jo falle ned igjen! Jeg var veldig takknemlig for min trygge plass høyt over folkemengden.

Da middagen til slutt var slutt, var det på tide å gå på byen. Først til karaokeklubben (yuk!) der britene har bestemt seg for at de har sitt stamsted, deretter på byens hippe jazzclub, for til slutt å ende på nattklubb hvor vi danset ut i de små timer.

Det beste av alt? Albanerne synes naturligvis nyttår er en mye viktigere høytid enn hva jula er, så i utgangspunktet er 1. og 2. januar fridager. I år var det dessuten en muslimsk høytidsdag som kræsjet med disse fridagene, så da måtte de ta seg en ekstra fridag den 3. januar. Plenty av tid å komme seg på, med andre ord

 

God Jul!

Idag forlater man Albania for et par uker, så da blir det stille her en tid.

Dette er juletreet som står i trappeoppgangen hvor vi har kontor. Fint, ikke sant?

Hæ? Hvilken dag sa du?

Det har vært en forvirret tid siste måneden. Jeg vet jo at vi alle av og til kan rote med datoer, men i det siste har det vært helt ekstremt: Alle avtaler jeg har med andre er forskjøvet med en dag i forhold til avtalene alle andre har med meg. Men nå har jeg endelig fatta problemet. Kikk nøye på dette bildet av deler av kalenderen som jeg har hengende på veggen bak meg. Den første som finner feilen vinner en pæreis (For å oversette: utsnittet viser månedene november og desember)

De har lagt inn en ekstra dag mellom november og desember som ikke har noen dato! Ikke rart at ingenting stemmer!

..og det er bare flaks at jeg kommer meg hjem til jul når jeg hadde planlagt det: Akkurat da jeg drev med billettbestilling, brukte jeg PC-kalenderen istedenfor. Da jeg viste kalenderen til min albanske kollega, kommenterte hun naturligvis noe slik som "jammen! Den er jo helt i følge albanske standarder!"

..hadde de nå bare lagt inn den ekstra dagen i en helg, så kunne jeg godtatt det.. Men en ekstra dag midt i uka!

valgkrøll

Det går som kjent mot valgtider. Ifølge albanske lover, må kommende lokalvalg holdes mellom 20. desember og 20. januar. Men helt siden de begynte å forberede valget - sånn rundt juni i år - har det vært krangel i parliamentet: Delvis om stemmemantallet (opposisjonen godtar ikke at midlertidige registre brukes, på tross av at de var dem som innførte de midlertidige listene ved forrige valg), og delvis om valgdatoen: Det meste av Albania er ufremkommelig på grunn av snø midtvinters, og valgdeltakelsen blir heller laber hvis man ikke kan få tatt seg frem til valglokalet, så opposisjonen krever at lovene endres.

Datoen for valget nærmet seg, og det ble ingen enighet, så i forrige uke satte presidenten foten ned, og satte valgdatoen til 20. januar.

Man skulle jo tro at da var det avgjort: Ingen lover er brutt, og på tross av sannsynlig lav valgdeltakelse, så blir i det minste valget gjennomført.

Men albanerne er ikke albanere for ingenting: Det krangles fremdeles. For det første mener opposisjonen at valglovene er utgått på dato, så man har ingen hjemmel for å avholde valg overhodet. For det andre mener de at fødselsattestene - Albanias form for identifikasjonspapirer - holder for dårlig kvalitet, så det må trykkes nye fra utlandet i anledning valget (En albansk fødselsattest har bare 3 måneders gyldighet, så alle må sannsynligvis få seg en ny attest i anledning valget uansett), og for det tredje, mener de at det er altfor kort tid til 20. januar til at valgmantallet overhodet kan bli klart.

Og presidentens reaksjon på dette? I gårsdagens avis sier han (om partene) "I have been inviting them to negotiate since a long time ago." Videre svarer han på spørsmål om han er villig til å utsette valgdatoen at han vil overveie dette når partene presenterer sine forslag og meninger.

Min albanske kollega mener at valget kommer til å bli i slutten av mars, mens institusjonen som vi samarbeider med med å lage folkeregister, er sikre på at det ikke blir noen utsettelse. Det blir spennende å se.. Men de bør jammen meg snart se å bestemme seg!

Adresse? hvilken adresse?

Prosjektet med å lage folkeregister blir stadig mer omfattende - for eksempel må man nødvendigvis ha et adressesystem for at det skal være noe mening med folkeregisteret, og adresser: det har vi jo ikke i Albania, så det må vi også lage.

Men Tirana nærmer seg vel snart en millionby (ved forrige overslag antok man at det bor ca. 750 000 her): Så hvordan finner man frem uten adresser?

Jo, man bare beskriver omgivelsene til bygningen man forholder seg til. Min gamle leilighet, for eksempel: "Ismael Qemalis gate, den høye bygninga overfor presidentens residens"

Kontoret vårt har hatt adressen "Donika Kastriotis gate, bygningen overfor OSCE-bygninga". Men nå har vi et problem: OSCE har flyttet til Sheratonhotellet, så vi har ikke lenger noen adresse.

Men det som er fascinerende, er hvordan postvesenet fungerer (eller ikke fungerer) i en by uten adresser. Til all privatpost og til det meste av firmapost, bruker vi postboksen til den norske ambassaden. Men til lokale ting - som for eksempel telefonregninger - ender vi som regel med å bruke "adressen" vår, og da vi flyttet kontoret for et år siden, meldte vi adresseforandring til televerket.

Da de etter en tid sperret telefonen vår, forstod vi at noe var galt, og tok kontakt, og jo: De sendte regningen til den gamle adressen. Og uansett vi hva vi gjorde for å melde adresseforandring, så klarte ikke televerket å forholde seg til det.

Så hva skjer da? Jo, postmannen vet at vi har flyttet, så han bringer regningene våre til vår nåværende bygning - uavhengig av hva som måtte stå på konvolutten. Utrolig, ikke sant?

Forresten: Bildet under er postkassen min hjemme min nåværende leilighet med adressen "Bak den store stadionen. Samme bygninga som restaurant Oqean". Eller: Det er jo ikke bare MIN postkasse - den er hele bygningens postkasse. En nisje i veggen..

 

Søppel

Albanerne må være de verste grisene i verden. De kaster fra seg søppelet hvor de enn måtte befinne seg: På gata, i naturen, i heisen - hvorsomhelst. Det er ganske ekkelt, og jeg har ofte lurt på hvorfor det er sånn. Kanskje det har noe å gjøre med at under kommunismen ble en fra hver familie utkommandert hver lørdag for å plukke søppel, gatene ble vasket med sånne vaskebiler tre ganger om dagen, og alle var forpliktet til å male huset de bodde i hvert tredje år. Med andre ord: Det kan aldri ha vært særlig møkkete her, og de visste at søppelet kom til å forsvinne.

Men en ting er søppel i Tiranas gater. En annen ting er i naturen: Da jeg var på helgeturen min til Skrapar forrige helg, hadde vi to eldre herrer (faren til venninnen min og hans kamerat) til å vise oss rundt. De fremstod som skikkelig naturelskere, og sa de gikk tur i skogen/fjellet minst tre ganger i uka..

..men da vi kom tilbake til bilen, og Partisani, som den ene het, skulle sette seg inn i bilen, oppdaget han søppelposen vår fra bilturen dagen før, og kastet den - ut i naturen!
Senere, da vi stod på broa og kikket ned i juvet til Albanias versjon av Grand Canyon mens vi spiste frukt, moret vi oss med å kaste epleskrottene ned i elva. Og min albanske venninne kastet et plastpose med søppel. Vi reagerte og sa "Du kan da ikke kaste sånt i naturen!" Hun bare så dumt på oss og kommenterte "Jammen - dere kastet jo søppel dere og"

De forstår rett og slett ikke problemet! Og jeg tror de har en egen evne til å overse søppelet i naturen.

The mysterious bunker painter

 

Albania er på størrelse med Hedmark fylke - et knøttknøtt lite land, med andre ord. Og på denne lille plassen, er det spredt utover 700 000 bunkere. Disse ble laget på den tiden landets forhenværende diktator var på sitt galeste: han var ekstremt paranoid, og så fiender overalt. Derfor var det han fikk bygget alle disse sementklumpene som er spredt utover i landskapet uten mål og mening: Hoxha - diktatoren - visste jo ikke hvor et eventuelt angrep ville komme fra, så han måtte sikre seg fra alle kanter. Ideen var at alle var anvist "sin" bunker: 2-3 mennesker i hver, som de skulle skjule seg i ved en krigssituasjon.

Nå som kommunismen er borte og Hoxha er død, står fremdeles disse minnesmerkene hans overalt: De er altfor dyre å få fjernet.
  

Og jeg har begynt å fantasere om å liste meg ut i nattens mulm og mørke for å pynte på dem i all hemmelighet. Jeg ser for meg én bunker dekorert som en marihøne, én som en paraply, én som skilpadde, én som en vrengt parabolantenne, to ved siden av hverandre som kvinnebryst osv.

Det blir naturligvis litt av en jobb: Klarer jeg to hver natt, så er jeg ferdig med alle om 1000 år, men kanskje jeg kan verve hjelp?

Uansett: Se for dere avisoverskriftene, da!

Helgetur i paradis?

På tross av at albanere er veldig lette å bli kjent med, har jeg ikke så mange albanske venner. Antagelig mest fordi det utenlandske miljøet er så mye enklere å forholde seg til: Man bare møter opp til middagene på fredager eller onsdager, så har man alle de vennene man trenger.

Men jeg har nå ihvertfall fått meg en god venninne - opprinnelig fra bygde-Albania, men nå boende i Tirana. Og i helgen hadde jeg invitert meg selv og en australsk venninne på tur til hjembyen hennes Chorovoda i Skrapar - Kjent for landets beste raki, ost og honning, samt for de peneste jentene.

Personlig synes jeg kanskje at Skrapar burde vært kjent for den peneste naturen, og ikke bare for den beste rakien (som definitivt er god), men da jeg nevnte det for min kollega, sa hun at "Nei, Skrapar er jo ikke noe spesielt. Det er mange steder i Albania som er sånn" - og det har hun igrunnen rett i.

Så anse dette som en turistreklame: Kom til Albania! At man også opplever strøm- og vannbrudd, veier som er dårligere enn norske traktorspor i skogen og tidenes verste trafikkultur er jo bare sjarmerende!

Nasjonaldager..

Tirsdag og onsdag i neste uke er offentlige høytidsdager - og en av dem er nasjonaldagen. Problemet er bare at albanerne ikke blir enige om hvilken dag som er nasjonaldag.

28. november er uavhengighetsdagen: De feirer uavhengighet fra tyrkerne i 1912, mens 29. november er frihetsdagen, hvor de feirer frigjørelsen fra Tyskland etter 2. verdenskrig.

Og sosialistene vil ha 29. november som nasjonaldag. Problemet med dette er at frigjørelsen fra Tyskland også assosieres med begynnelsen på kommunismen, og det er jo noe man absolutt ikke vil feire, så demokratene - regjeringspartiet - påstår det at de siste tyske soldatene forlot landet noen minutter før midnatt 28. november, slik at både uavhengighetsdagen og frihetsdagen er på samme dag. At Tyskerne selv sier at de trakk seg ut den 29. spiller naturligvis ingen rolle.

Så hvordan løser albanerne dette problemet: Det er enighet at det ikke kan være opp til politikerne å bestemme, så historikerne skal ha det siste ordet. Men historikerne er jo naturligvis delt i to leire de også: Alt her i landet er jo politikk!

Og mens man venter på en løsning, går Demokratene og legger blomster på gravene til de falne i andre verdenskrig den. 28. november, mens sosialistene gjør det 29. Og nasjonaldagen feires den 29. inntil videre.

Men en annen kuriositet jeg oppdaget her en dag: I helgen var det en minne-seremoni for de falne tyskerne fra den andre verdenskrig. Minneseremoni for fienden? Er ikke det litt rart?

Opera på albansk-italiensk

Har alltid likt å gå i operaen, og i et land der de dyreste operabillettene koster mindre enn en norsk kino-billett, er det ingen grunn til å la være å gå.

Så igår var vi på Un Ballo in Maschera av Verdi. Det var et samarbeid mellom Operaene i Roma og Tirana, med kostymer og kullisser - samt 2 av hovedpersonene fra Roma, og resten albansk.

Og hvilken regi! Scenen der handlingen foregår hos spåkonen/heksen var legendarisk: plutselig fires det ned likkister og skjeletter fra taket. Og når hovedpersonene rett etterpå var på retterstedet, så var det som å se Golgata: Fullt av kors. Man kunne ikke annet enn å le.

Men en ting som er innmari irriterende med å gå i operaen her, det er albanerne. De skravler under hele forestillingen, glemmer å skru av mobiltelefonen, kommer for seint etter pausen et. Som en kamerat av (som jobber med EU-tilpasning) sa: "De fortjener rett og slett ikke å være en del av Europa!"

Så lenge det bare SER bra ut

Som kjent er det valgtider igjen. Og hva skjer: Sittende borgermester skal vise hvor flink han er til å få ting gjort, så nå driver de og graver opp alle gatene i byen, de pynter på parkene og de pynter og pusser.

..lar virkelig folk seg lure av frenetisk virksomhet to måneder før valget, mens ingenting skjer resten av valperioden?

Men det er veldig typisk albansk, dette her: Så lenge det ser bra ut på overflaten, så er det bra nok. Hjemme har jeg for eksempel et sånn digert, amerikansk fancy kjøleskap med isbitmaskin i døra, men det er naturligvis ikke koblet til vannet, så man kan ikke lage isbiter med det. Eller et annet eksempel: sist jeg skulle til Norge, surmulte jeg litt i innsjekkingen, fordi de kunne ikke sjekke meg inn lenger enn til Wien, så jeg måtte i ny innsjekkingskø der. Damen i skranken ga meg en invitasjon til businessloungen som plaster på såret, og jeg ble glad og fornøyd - helt til jeg kom til loungen og ikke slapp inn, fordi hun ikke hadde stemplet invitasjonen, og dessuten skrevet feil fligthnummer.

Et gammelt albansk munnhell går sånn: "Vi later som vi jobber, og regjeringen later som de betaler oss for det". Det er mye sannhet i det der, gitt. Og ikke bare når det gjelder arbeid..

valgtider

Det hotteste emnet i avisene for tida er forestående lokalvalg. Ifølge loven skal dette holdes en eller annen gang mellom 20. desember og 20. januar, (så og så lang tid etter forrige lokalvalg), men valg midtvinters i Albania er ingen god ide: Mange av landsbyene nordpå er uten vei det meste av vinteren, noe som gjør valgoppslutningen heller laber dersom valget holdes om vinteren.

Så det politikerne driver og diskuterer for tida, er om loven skal endres. Opposisjonen vil ha lovendringer, mens regjeringen ikke vil ha det. Og idag går fristen for å bestemme om det blir lovendring eller ikke ut. Og det er ikke nubbsjans om at de rekker å bli enige.

Så da blir det opptil presidenten å bestemme. Men hvis det ender med at lovene IKKE blir endret: Snakk om tidenes korteste valg-forberedelser og valg-kamp, da!

Plassering av skyld..

Siste 6-8 månedene har avisene vært fulle av politikerkrangel om stemmemantall for det forestående lokalvalget. Og siden stemmemantallet ikke var klart, har det vært like mye krangel om når valget skal finne sted. Man kan jo ikke godt ha valg uten å vite hvem som er stemmeberettiget.

..og igår på førstesiden av Albanian Daily news: "SMI Holds responsible Tirana OSCE office for failure of electoral standards" (SMI = Socialist Movement for Integration - et av de noenogsytti politiske partiene). Og alle de andre partiene er enige.

Vi samarbeider ganske tett med OSCE (eller OSSE som vi kaller dem i Norge), og hver gang noe skal gjøres, er det en eller annen fra dem som sier "Lar vi ikke Albanerne gjøre det selv, så kommer vi til å få skylda dersom noe går galt".

Tydeligvis klarte de ikke å overlate nok av arbeidet med endring av valglovene til albanerne.

(For å forsvare OSCE: De er ikke egentlig her som et utøvende organ. De er kun her for å veilede og gi gode råd.. Og personlig mener jeg de gjør en bra jobb - ihvertfall når det gjelder folkeregisteret)