Den årlige Hash-helgeturen fant sted i helga (Hash run er noe som blir gjort i stort sett alle byer som har over en kritisk mengde utlendinger midlertidig boende i seg. Tirana-hashen er vel ganske påvirket av albansk bedagelighet, så istedenfor løpeturer som de gjør andre steder, består vår hash i en sedat fottur på et par timers gange, etterfulgt av noen glass pils hver lørdag. Se ellers http://en.wikipedia.org/wiki/Hash_House_Harriers. I Albania er hash-en en grei måte å bli kjent med både lokalbefolkningen og andre "xpats" på), og med en amerikaner som koordinator, og 3 albanere som prosjektgruppe, ble turen "typisk albansk":
Avreisen skulle være fredag klokka 1801, og ikke ett minutt senere. Sistemann av arrangørene kom på sedvanlig albansk vis dinglende 1830, så avreisen ble naturligvis en halvtime forsinket. Målet for turen var landsbyen Voskopoja: i følge turisthåndboka mi en bygd på noenhundre bønder en firetimers kjøretur sydøst for Tirana.
..men bussjåføren satte igang i feil retning. Vi antok at veiene sikkert var bedre i den retninga, og tenkte ikke noe mer på det, før vi plutselig byttet bussjåfør i nabobyen til Tirana, Durrës. Det bussjåførskiftet kostet oss en times ekstra reise.
Etter et par timers kjøretur til, begynte motoren på bussen å koke. Vi stoppet og fikk oss en velfortjent espresso mens sjåføren fiksa bussen. Neste stopp, var da sjåføren fikk fartsbot. Fra da av var det ikke flere stopp, men dårligere og dårligere veier.
Og det burde ikke kommet som noen overraskelse at den faktiske tiden det tok å kjøre til Voskopoja var 7 timer, ikke 4 som alle påstod (Hadde vi tatt korteste vei, som vi gjorde hjem igjen, tok det bare seks timer, men også det hadde nok vært lenger enn jeg ville vært villig til å sitte på bussen uten aircondition med 30 grader ute hadde jeg visst om det)
Romfordelingen var et salig kaos. Ingen visste hvor mange senger det var på de enkelte rommene eller noen ting, så litt over to om natta var vi endelig installert på rommene.
Neste morgen var sol og skyfritt - og ikke altfor varmt så høyt oppe på fjellet, så vi la ivei på hashen. og vi ble ikke avsporet før vi var nesten hjemme igjen, men det viste seg umulig å gå forbi en liten, lokal kro med lammekjøtt og iskalde pils på menyen.
Om kvelden skulle vi alle spise middag, men av hensyn til albanerne som var med oss, ønsket vi ikke en felles meny der vi bare deler regningen på antall hoder (De har som regel ikke like mye penger som oss utlendinger, og ville derfor kanskje ikke spise like mye/like dyrt som utlendingene ofte gjør).
..og igjen et totalt kaos: Noen hadde forhåndsbestilt hva de skulle spise, mens andre ikke, og kelneren tok aldri opp bestillingene på noen strukturert måte, mens ingen egentlig viste hva de hadde eller ikke hadde bestilt. Og noe slik som tallerkner eller noe å drikke kom aldri i det hele tatt. Etter en times tid begynte jeg å mistenke at jeg neppe kom til å få noe mat overhodet, og sikra meg mot å gå sulten til sengs ved å spise brødet - som faktisk var kommet på bordet. Noen glupe hoder gikk ut i bussen og henta øl, og restauranten hadde intet imot at vi drakk medbrakt. Og midt oppi det hele drev kanskje tidenes dårligste DJ og spilte albansk pop-musikk, og stemninga stod i taket og man fikk ikke helt bestemt seg for om man skulle spise eller danse.
Og det er kanskje det jeg liker best med albanerne: De bråker og krangler og roter og står i, men til syvende og sist er alt bare en fest, livet er enkelt, og imorgen blir alt enda bedre.
Neste dag skulle vi tilbake til Tirana, og vi måtte være i byen klokka seks fordi noen hadde en avtale de ikke kunne endre. Albanerne mente at vi hadde tid i haugevis, og ville stoppe både i Korcë og i Pogradec og spise lunsj på en fiskerestaurant ved Lake Ohrid osv. Men heldigvis var det en eller annen som fikk det til å synke inn at reisen kom til å ta seks timer, mens det å servere lunsj til en bøling på noenogtredve også kom til å ta et par timer, så hvis vi starta klokka ti, så kom vi til å være i Tirana akkurat klokka seks: Det var altså ikke tid til mer sprell på veien enn en lunsj.
Og det var hårfint beregnet: Vi kom oss avgårde 10:10, og stoppet utenfor stadion kl. 18:03.
..og alle var enige om at det hadde vært en fin tur, om enn litt lang og varm.
(Avash avash er det første begrepet man må lære seg på albansk. Det er opprinnelig tyrkisk og betyr noe slik som "ta det rolig"/"slapp av"/"Don't worry" etc)
