Listen er ferdig!

Det er under to måneder igjen til jeg pakker ned flyttelasset mitt for å returnere til Norge. Først for en lang, velfortjent sommerferie, hvorpå jeg drar tilbake til Tirana for å skrive sluttrapporten og antagelig overlappe noen uker med min etterfølger, for så å forlate landet for godt.

Så det begynte å haste med å få ferdig lista over 10 ting man må gjøre før man forlater landet (se tidligere artikler om emnet: her, her og her ) Så nå har jeg tatt meg sammen. Resultatet ligger i venstremargen.

Og nå er det bare å sette igang å gjøre de tingene som gjenstår. De vi har gjort til nå er: Å skli ned pyramiden, bestige Korabi (Albanias høyeste fjell), rafte lana, male bunkers, og å delta i muslimsk pilegrimsreise til Mt. Tomorr med tilhørende slakting av sauen vi skulle ha til middag. Jeg ble tilbudt å spise halve sauehjernen også den dagen, men det var bare ikke mulig å få den ned. (I Albania ansees sauehjernen som den beste delen av sauen, og det er en ære å bli tildelt sauehodet i en slik situasjon)

Det neste vi planlegger, er å kjøre en trehjuls-lastebil med sykkelstyre istedenfor ratt.

Albanernes totale forrakt for lover og regler..

Det var en albansk kollega, en fra institusjonen vi samarbeider med, og meg som skulle nordover til Shkoder for å ordne noe i lokalkontorene der. På vei ut av byen stoppet vi på rødt lys.

..etter et halvt minutt begynte bilene i den andre fila bare å kjøre - selv om trafikklyset fremdeles var rødt. Jeg lo litt av albanernes holdning til trafikkregler, da en av de andre i bilen kommenterte: "Men lyset tar jo altfor lang tid før det skifter! De kan da virkelig ikke forvente at vi skal vente så lenge!"

Vel ute på landeveien gjorde vi bra fart på en av landets beste veier nordover, da jeg lurte på om sjåføren hadde sovnet. "Neida", svarte vedkommende. "Hvorfor trodde du det?", hvorpå jeg påpekte at vi lå i venstre fila. "Det er fordi det er mye bedre plass her", var svaret.

For dere som gikk glipp av det..

Jeg ble intervjuet om bloggen min med WebCam på Sveip på nrk2 i forrige uke, og etter utallige oppfordringer: Her er URLen til programmet:

http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/362653 (intervjuet er 48 minutter ute i sendingen)

Turkish delight?

Jeg var som vanlig ute og jogget i parken på morgenkvisten. Og som vanlig hilste jeg på alle de hundrevis av andre som tar seg en morgentur i parken, og, som etter snart tre år i Albania, er blitt "gamle kjente" som jeg hilser på hver gang jeg treffer dem.

En av favorittene mine - en eldre, smilende dame med farget hår - begynte å prate i vei på albansk til meg. Jeg forstod at det hun sa var positivt - et kompliment - men jeg forstod ikke helt hva hun sa. Det virket som at det var noe spiselig, en frukt eller noe..

Da jeg kom til kontoret, spurte jeg kollegaen min om hva det var hun hadde sagt til meg, og kollegaen min oversatte det med noe slikt som "Det er så fint å se deg i parken om morgenen. Du er søt (eller god?) som en turkish delight med valnøtter!"

Litt av et kompliment, ikke sant?

Gravsteinskikker

En kollega av meg fortalte om en reportasje hun hadde sett på tv. Det var om en liten landsby i sydalbania. På kirkegården der var alle gravsteinene utformet med en hatt på toppen dersom det var en mann, og et skaut om det var en kvinne.

..bortsett fra én. Den var utformet som en ståpikk. Mannen som lå der, var kjent som landsbyens store cassanova.

En lørdag på landet

For et par uker siden var det 14. mars - den første sommerdagen, noe som naturligvis er helligdag i Albania. Vi hadde planlagt strandtur i Shengjin, etterfulgt av lunsj på restauranten Rhapsodia, som i det siste har fått rykte på seg for å være en av Albanias beste restauranter.

Men før vi forlot byen hadde mine venner tatt seg en joggetur, og den eneste av oss med sertifikatet av oss snublet og vrikket foten grundig, så vi endte med å utsette sommeren til en senere anledning.

Og denne anledningen kom på lørdag med sol fra skyfri himmel. Vi pakket badetøy og raki, og satte oss i bilen nordover. Selvfølgelig er sommeren langtfra her enda, så strandturen ble en kjølig opplevelse. Nederlenderen blant oss ønsker å bli tatt opp som viking, så han tok seg en svømmetur, mens jeg og min australske venninne lå og nøt sola så flatt som mulig (det blåste kraftig, så idet øyeblikket man satte seg opp, begynte man øyeblikkelig å hutre). Og vi bestemte oss snart for å sjekke ut restauranten.

Konseptet med denne restauranten er at de har forhåndsbestemte menyer á 6 retter, så du bestemmer fisk, kjøtt eller grønnsaker, og så får du 6 retter av den typen mat du bestilte. Et heller merkelig konsept, syntes vi. Det er jo mye bedre med litt kjøtt, litt fisk, og noen grønnsaker, så vi bestilte en av hver, og bestemte oss for å dele på alt.

..så pluss desserten (vi måtte jo bestille en hver av de og), ble det altså en 21-retters lunsjmeny. 12-retteren på bagatelle kan bare gå og legge seg! Og ryktene var ikke langt fra sannheten: Rhapsodia er klart blant mine 3-4 favorittrestauranter. Eneste problemet var at smaksløkene mine ble litt forvirra etter så mange retter.

Etter maten begynte vi på hjemturen, da vi bestemte oss for å dra på "pigspotting" i lac. Lac er en by som ble bygd opp rundt en kjemisk fabrikk under kommunismen, og da jernteppet røk, ble fabrikken - som de fleste andre fabrikker i Albania - rasert, og dermed nedlagt, så idag er det en forferdelig skitten og falleferdig by med enorm arbeidsledighet og ingen fremtid. Og byen er "kjent for" sine løsgriser: Istedenfor hunder går det griser rundt i gatene og forsyner seg av søpla som er overalt. (Jeg antar grisene faktisk eies av noen, og holdes som husdyr, men er det én ting jeg er sikker på, så er det at jeg aldri skal spise svinekjøtt fra lac!)
Vel fremme i Lac, så vi grisene i gatene, men la også merke til at alle gateselgerne solgte små stearinlys. "Så rart", tenkte vi. "Kanskje de har enda flere strømbrudd her enn i Tirana, og synes det er praktisk med lys", og kjøpte et par poser. Få minutter etter begynte lokalbefolkningen å peke hvilken retning vi skulle kjøre. Vi var nysgjerrige på hvor de ville ha oss, siden ALLE så ut til å være av samme mening om hvor vi var på vei, så vi kjørte dit vi pekte.

I det øyeblikket vi kom ut av sentrum, viet veien seg ut i en bred, asfaltert, perfekt gate - til og med med gatebelysning! Og da gikk det opp for meg: Vi er naturligvis på vei til det korset jeg hadde sett nede fra hovedveien på toppen av en bakketopp.

Og der oppe - på toppen av et fjell - var det et kloster tilegnet frans av Assisi. Og den menigheten hadde tydeligvis nok av penger: Plantegningene viste at de bare så vidt hadde begynt med utbygningen. Bare parkeringsplassen skal bli på størrelse med en flyplass, og doene var der allerede: 10 båser pr. kjønn. Vi tente noen lys for de døde og satte nesen hjemover for alvor.

BOOOOOOOOOOM!

En lørdag for et par uker siden: Jeg lå og nøt livet i hengekøya på balkongen, og tenkte på ettermiddagens kommende fest på Tirana bryggeri da et øredøvende, vanvittig smell skremte vettet av meg. Det var så kraftig at hele huset ristet, og min første tanke var "Serberne går til angrep på alle albanske land som hevn over Kosovos frigjørelse! Hjelp!"

..men det ble ikke flere krigslyder, så jeg sank ned i hengekøyen og mine egne tanker igjen.

På festen senere på dagen fikk jeg høre om ammunisjonslageret som var eksplodert, og ryktene i begynnelsen gikk om "minst 70 døde og over 200 sårede", og ettersom nyheten nådde norsk dagsrevyen, begynte tekstmeldingene å strømme inn med spørsmål om jeg var OK. Fikk til og med en melding fra en venn i Skopje, Makedonia som fortalte om at han hadde hørt smellet helt dit!

Noen dager senere kjørte vi tilfeldigvis forbi området hvor eksplosjonen hadde vært. Vi så ikke selve eksplosjonsstedet, fordi det var bak åsen, men vi så noen av resultatene: Ingen av bygningene i flere kilometers omkrets hadde lenger vinduer!

Litt av et smell!

Albansk gjestfrihet - nok en gang

Jeg hadde besøk av noen venner fra Norge i påska. Vi hadde lånt en større bil enn den jeg disponerer, og kjørte rundt i syd-Albania (ville heller reist nordover denne gangen - til det siste området i Albania som jeg ikke har vært i enda, men der er snø-kaoset totalt, og veiene stort sett vinterstengt).

Vi stoppet i sydenparadiset Sarande, og etter noen timer på utekafe i solsteiken bestemte vi oss for at vi ville ha grillet lam til lunsj. Jeg hadde en magafølelse om hvilken restaurant som var den rette for denne retten, så vi gikk dit. Utenfor restauranten var det en tavle med menyen på. Ingen mish gjinqi der, nei. Vi bestemte oss for å prøve et annet sted da kelneren kom ut og prøvde å få oss til å bli. Jeg sa på mitt stotrende albansk at vi ville ha grillet lam, om hun visste et sted hvor de hadde det på menyen. "S'ka problem!" sa kelneren "Vi ordner grillet lam til dere. Hvor mye vil dere ha? to kilo? tre kilo?". Jeg ba om "passe mye til fem mennesker", og vi gikk inn og satte oss mens betjeningen forsvant til nærmeste slakter for å kjøpe kjøtt.

Maten smakte glimrende, og da vi var klare til å rulle ut igjen av restauranten, insisterte de på å gi oss en halvliter med "verdens beste raki" på kjøpet.

Samme kvelden kom vi frem til neste stoppested: sydenparadiset Dhermi - mitt favorittsommersted. Vi var så vidt kommet ut av bilen da hotelleieren kommer strålende mot oss og skravler ivei om "..vaiza më champange ne mengjes..". Jeg gjorde tydeligvis meg selv legendarisk i fjor sommer da jeg og min kjære pleide å ha med champagne fra Tirana (det er ikke å oppdrive i den lille landsbyen) som vi leverte på naborestauranten og insisterte på å få den servert kald - med frokost - neste morgen (hotellrommet var ikke med frokost, så vi måtte bruke restauranten ved siden av). Det er vel bare i Albania man får en slik mottagelse et år etter!

Dhermi var glimrende: Totalt folketomt, naturligvis, men de hadde da middag til oss, og bunkersen vi malte i fjor var fremdeles nesten som vi forlot den. Neste morgen, da vi skulle sette nesen hjem igjen mot Tirana, kommer hotelleieren og legger ut om hvor hyggelig det var å ha oss som gjester og hvor mye han gledet seg til å se oss igjen - og om vi ikke ville ha en flaske av "verdens beste raki" på veien?

Mitt største problem når jeg forlater landet om noen måneder: Hva i huleste skal jeg gjøre med alle flaskene med "verdens beste raki"? (Jo, jeg liker raki, og drikker det gjerne, men forbruket blir aldri like stort som tilsiget.) Tror dere tollvesenet kommer til å tro det er flaskevann?)

Masseturisme i Albania!

Siden vi jobber så tett med OSSE, har vi flyttet inn i deres kontorlokaler, noe som gjør at jeg hver dag går gjennom resepsjonen til Sheraton når jeg skal til og fra jobb.

Her en dag da jeg gikk min sedvanlige rute holdt øynene på å falle ut av hodet på meg: Der! I resepsjonen! Der stod det en busslast med japanske turister!

Hva blir det neste? Pensjonister fra Norge?

Rafting Lana

Det begynner å bli en stund siden vi faktisk gjorde det, men jeg fikk aldri bildene før igår, så det tok sin tid å få blogget det:

Min "partner in crime" tok opp hansken og var villig til å være med på den farefulle ferden nedover Lana i en oppblåsbar båt, mens resten av de involverte - spesielt amerikanerne var svært bekymret over hvordan dette skulle gå. Og som tidligere nevnt: Bekymringen deres var litt smittsom, så vi sendte dem for å rekognosere og finne det minst farlige området å starte på.

De gjorde jobben bra, og søndagen hadde de funnet et område som så ut til å være dypt nok, uten sykler eller andre skarpe gjenstander stikkende opp, uten ville stryk, og egentlig viktigst av alt: uten hundelik og lignende liggende å slenge. De hadde også sørget for tau, i tilfelle katastrofen var ute. (at det så ut til å være et kloakk-utløp akkurat der, var ikke så veldig viktig)




Vi blåste opp båten, og oppdaget der og da at den var beregnet for "2 personer eller 95 kg". Vi var to fullvoksne mennesker, så vi valgte "2 personer" heller enn "95 kg". Og her er beviset:



(okei - det må innrømmes at vi aldri slapp taket i tauene, men også at det var langt mindre farlig enn vi fryktet: Vekten av de to personene var så stor at rompa skrapte i bunnen, så noe fart å snakke om klarte vi ikke å oppnå. Vi klarte stort sett å gjennomføre det hele uten å få en dråpe vann på oss, men dro likevel og drakk store mengder raki for å drepe eventuelle organismer vi var kommet i kontakt med iløpet av den farefulle ferden)

Neste punkt på listen over ti ting å gjøre før man forlater Albania: Bygge et monument av oss selv i parken. Jeg kjenner flere som jobber i sementfabrikken, så byggematerialer skal det gå greit å få tak i.

Kong Leka den første av Albania

For en tid siden var jeg som vanlig på en fredagskveld på restauranten Kings House. Der kom jeg i snakk med en mann som presenterte seg som "Kong Lekas rådgiver". Jeg kikket litt spørrende på ham: "Er ikke Albania en republikk, da?". Men det viser seg å være delte meninger om det:

På 20-tallet hadde Albania en svært sterk og populær president, som fikk kronet seg selv til konge: Kong Zog den første. Rett før han rømte fra Albania da Mussolini inntok landet, fikk han en sønn som levde i eksil under kommunismen.

I 1997 kom sønnen tilbake og krevde sin trone. Men albanerne ville ikke nødvendigvis ha et kongedømme, så det ble folkeavstemning, og kongen tapte med ca. 2/3 av stemmene mot seg.

Men kongen gav seg ikke så lett: Han mente at nederlaget kom som følge av valgfusk, og utropte seg selv til konge. Om ikke konge av nasjonen, så i hvertfall konge av folket.

Så idag har han sitt eget hoff, og tydeligvis også rådgivere, og han mottar borgere til audiens. Og han (eller er det en av tjenerne hans?) er ofte å se når han lufter bikkja: Den er nemlig lett gjenkjennelig pyntet med gedigne perlekjeder.

rask tilgivelse

For et års tid siden fikk en av direktørene i den albanske institusjonen vi samarbeider med sparken på grunn av korrupsjon (Nei, vi var ikke involvert i det overhodet: Vi hadde kvittering for hver eneste lille utgift, underskrevne "Act of donations" for alt vi hadde gitt dem og kontroll på hvor hver eneste PC befant seg). Denne institusjonen vi samarbeider med, er direkte underlagt innenriksdepartementet.

For et par uker siden fikk den samme mannen ny jobb: I statsministerens kontor, og den nye jobben går ut på å koordinere alle IT-prosjektene til regjeringen. Så nå koordinerer han altså også IT-prosjektene i den institusjonen han fikk sparken fra for et år siden. Ganske vanvittig, ikke sant? Skal si de glemmer fort, disse albanerne!

Mimosaen blomstrer!

våren er her!


..men hvor ble det egentlig av vinteren? Var det under middagsluren min i forrige uke?

puddinger!

Som kjent er man delvis igang med å lage listen "10 ting å gjøre før du forlater Albania" (Se tidligere artikler), og delvis igang med å utføre tingene på den samme listen. Og denne helgen er det på tide å rafte Lana: Elven som renner så pent og pyntelig gjennom Tirana. Jeg har fått to oppblåsbare båter i gave på min 40.5-års dag (Takk igjen, Marianne), og jeg har lovet å designe anti-toxic drakter til pysene som er bekymret for forurensningsnivået i elva (Disse draktene er planlagt å lages av svarte søppelsekker og sølvfarget gaffatape, så de blir high fashion. Problemet er at mannen jeg har sendt ut for å lete etter gaffatape, slett ikke finner dette, så jeg vurderer å kjøpe en annen type tape: Så lenge den har en fin farge, er det jo ikke så nøye.)

..og så kommer det plutselig en mail med dokumentet "Environmental studies - rivers: Lana", hvor man kan lese at mengden av ammonium og nitritter er 160 ganger høyere enn EUs tillate høyeste grense, at det kun finnes 4 arter levende organismer i elva, at det i tillegg finnes tungmetaller, døde dyr, søppel, menneskelig avføring etc. etc.
Kort sagt, at det essensielt er mer forurenset enn hva man ville forvente av et kloakksystem.

Så plutselig ser det ut til at jeg enten blir den eneste til å rafte Lana (Jeg har jo ingen planer å komme i kontakt med vannet, så om det er forurenset spiller egentlig ingen rolle!), eller at jeg må finne på noe annet. Det hotteste forslaget pr. nå er å ta seg en båttur med de samme båtene på Tiranas nesten-like forurensede kunstige innsjø istedenfor.

Jeg vet ikke, jeg. Jeg synes det er litt for pysete å gi seg nå!

kvitteringer..

Jeg og min splitternyansatte kollega (OSCE spanderer assistent på meg! De betaler og jeg delegerer arbeid. Hvor perfekt er det!) hadde vært og kjøpt PC som han skulle bruke til jobben sin, og vi hadde mye å bære på, så vi bestemte oss for å ta en taxi hjem. Jeg vet jo at taxier som ikke er gule, og som har et løst taxiskilt på taket som de tar inn i bilen når de begynner å kjøre, er pirattaxier, men det er ofte hyggelige sjåfører i de bilene og, så vi tok en slik en.

Da vi var fremme betalte min kollega for turen, og spurte om å få en kvittering. "Kvittering? Vil du ha kvittering?" spurte sjåføren. "Ta så mange du vil" fortsatte han, og ga oss hele blokken med ferdig stemplede og undertegnede kvitteringer.

Det måtte skje før eller siden..

Da jeg flyttet til Albania for leeeeeenge siden, var det mange som var bekymret for meg. De syntes Albania hørtes skummelt ut, og enda skumlere ble det dersom de googlet landet: Det var mange nettsider der ute som ikke var oppdatert de siste 8-10 årene og som beskrev det anarkiet som oppstod etter pyramidespillskandalen i -97 med skuddveksling, bilkapringer og generell lovløshet. Jeg for min del hadde både forhørt meg litt rundt forbi, OG lest den eneste turistguiden som fantes (bradts guide) hvor det stod at Albania er et veldig trygt land å ferdes i. Den største faren er nok heller å knekke beina fordi man snubler i et hull i asfalten enn at man skulle oppleve noe kriminelt.

Og iløpet av de to årene er veiene også blitt betraktelig bedre. Det er nesten litt skuffende at veien mellom flyplassen og Tirana nå er av vanlig, europeisk standard, og ikke en mellomting mellom et vaskebrett og en skateboard-rampe. Og nesten alle gatene i Tirana sentrum har vært gravd opp og asfaltert igjen, i tillegg til at det tydeligvis ikke er like attraktivt for kreative kremmere å selge kumlokk som skrapjern lenger: Nesten alle kummene i gatene har faktisk lokk!

Så overraskelsen var ganske stor her en dag rett før jul: Vi skulle møtes hos noen amerikanske venner for å bake julebakst, og jeg og min kamerat tok en taxi dit. Mens jeg betalte gikk kameraten min ut av bilen, med ryggen først, og plutselig - i neste sekund var han ikke lenger å se. Heldigvis holdt han fremdeles i bildøra! Det viste seg nemlig at taxien hadde stoppet rett ved siden av en av de aller siste kummene i Tirana uten lokk.

Jeg hadde blitt ordentlig skuffet hvis dette ikke hadde skjedd med NOEN jeg kjenner før jeg drar herfra, men det var jo greit at det ikke skjedde med meg, da.

In the kitchen at parties..

Alle som har vært på fest er vel klar over at den beste delen av festen med de kuleste folka alltid foregår på kjøkkenet. Det er lissom der det skjer - og nå har jeg oppdaget hvorfor.

I Tirana har stort sett alle moderne leiligheter med to soverom også to bad, noe vi "Expats" har god bruk for når vi har fest: Istedenfor overfylte kjøleskap fyller vi badekaret i det ene badet med isbiter, og bruker dette for å kjøle ned drikkevarene.

Forrige gang det skjedde, la jeg plutselig merke til en uvanlig ting: Kjøkkenet var praktisk talt tomt for mennesker da jeg tuslet inn for å menge meg med de kule. "merkelig", tenkte jeg, og gikk for å finne meg en ny øl. Og da oppdaget jeg det: Kjøkken-festen var naturligvis forflyttet seg til der drikkevarene var! Badet var overfylt av mennesker.

Dessverre tenkte tydeligvis aldri arkitektene på at badet skulle bli brukt på denne måten: Det var slett ikke plass til alle de kule i et knøttlite lite bad.

Gripende gode slagord

Var på en biltur ut av Tirana her en dag, og det slo meg at man bruker mange forferdelig teite slagord her. Ta for eksempel t-skjorte med trykket "Sexy girl". Min første tanke er: Hvor sexy er du egentlig hvis du blir nødt til å lage et poeng ut av det på t-skjorta di? Eller en annen t-skjorte: "Don't see fashion. Be fashion!" Ikke veldig fashonabelt, spør du meg.

Men slagordene til ymse bedrifter er igrunnen enda verre. En bensinstasjonkjede - taciOil - reklamerer med "With us, you just fly!" Ville dere ha kjøpt (bil-)bensin av disse? Jeg foretrekker at bilen min har alle fire hjulene på marka, jeg. Og så har du byggevareleverandøren Metabo: "Work. Don't play". Jaja, dem om det.

Men favoritten min er Tepelene flaskevann. På den "engelskspråklige" etiketten står det "Shuffled how it gush from the source of the woods of tepelena". Les det en gang til! "shuffled how it gush.." Fantastisk, ikke sant?

..og når jeg nå likevel var igang å skrive om dette, måtte jeg google etter "Shuffled how it gush". Resultatet kan dere sjekke selv.

(Neste dag: Så flaut - det står jo "suffled how it gush.." på flaska - uten h i suffled. Ikke rart at ingen andre enn meg finner de kule google-resultatene da)

Bortgjemte sikringsskap

Som sagt i artikkelen under denne: Jeg håpet å få fikset sikringe-problemet mitt før helgen i forrige uke, men det gikk naturligvis ikke som håpet: Siden sikringeskapet var i kjelleren, antok jeg at jeg ikke trengte å være hjemme for å få det fikset. Jeg bare ba kollegaen ringe rette vedkommende, og be ham stikke ned i kjelleren og ordne det for meg. Og da jeg kom tuslende hjem natt til lørdag, var situasjonen akkurat som før.

Så da ble jeg sittende hele helgen uten varme i stuen, og med bare litt belysning (og det begynner å bli ganske kjølig her på denne tiden av året).

Men mandag skulle jeg få fikset det: Jeg hadde avtalt å få elektriker hjem til meg klokka to, og troppet opp hjemme til riktig tid (ihvertfall etter syd-europeiske standarder). Jeg forklarte med tegnspråk og enkle utsagn hva som var problemet "Strøm her" "ikke strøm her" mens jeg pekte på de forskjellige kontakthullene.

Hvorpå elektrikeren - som også er ansatt som vaktmester i blokka mi - resolutt gikk bort til veggen ved siden av inngangsdøren, og fjernet det maleriet som hang der. Og Voila! Under maleriet var det et sikringeskap!

Så jeg hadde altså lett etter sikringeskapet i hele leiligheten, og konkludert med at det måtte være i kjelleren, siden hovedsikringen også er der (den ryker hele tida, så den vet jeg nøyaktig hvor er), og sittet og hutret i fire dager fordi husverten min synes billige landskapsmalerier i olje er penere å se på enn sikringeskap!

Innelåste sikringer

Sikringer som ryker er et tilbakevennende problem i Albania: En ting er at det virker som at det elektriske anlegget ofte er underdimensjonert, men en viktigere ting er at etter et strømbrudd kommer strømmen ofte plutselig tilbake med altfor høy spenning, noe som sliter hardt på det meste av elektrisk utstyr.

Samtidig sliter elektrisitetsverket KESH med at folk tyvkobler seg på anlegget og stjeler strøm. I noen byer blir bare 30 % av strømmen betalt for. Og jeg antar at dette er grunnen til at sikringeskapet i kjelleren er låst. Skapdøren til hovedsikringen lar seg lett dirke opp, noe som har vært redningen mang en gang når jeg koker og braser til nok et middagsselskap samtidig som jeg prøver å varme opp leiligheten ved å ha på air conditionen med varmluft.

Men igår satt jeg bare stille og rolig og leste en bok - med ACen på 30 grader: Det var nemlig bare 17 grader inne da jeg kom hjem fra jobb, og da er det greit å få varmet opp kjapt.

Plutselig gikk sikringen. Men ikke hovedsikringen som alltid pleier å gå, fordi lyset var fremdeles på i kjøkkenet. Jeg tok med meg dirkeverktøyet mitt, og tuslet ned i kjelleren for å dirke meg inn i sikringsskapet. Der oppdaget jeg at det kun var skapdøren til hovedsikringen som var dirk-bar. Den andre skapdøren var stengt igjen med en av de største, mest solide hengelåser jeg har sett.

Jeg innså at det var for seint på kvelden til å få noen til å låse opp for meg, og tuslet opp igjen i leiligheten for å finne ut av "skadene". Og for meg ikke-elektriker var det ganske absurd: kontakthullene i to motstående vegger i stua var uten strøm, mens de andre hadde strøm, videre var 3 av kontakthullene på kjøkkenet døde (det for kjøleskapet og et par andre, men ikke ovnen eller oppvaskmaskinen). På badet var varmtvannstanken død, mens kontakthullet lenger nede på samme vegg var i skjønneste orden. Kort sagt: Ikke snev av system!

Jeg hentet fram det jeg hadde av skjøteledninger og fikk liv i kjøleskap, batteriet hvor jeg har kobla PC, høytalere, tv og lys, samt vaskemaskinen. Resten lot jeg bare være.

Og idag skulle jeg ringe noen som har nøkkel til sikringeskapet, men av en eller annen grunn bytter alle i Albania telefonnummer med jevne mellomrom, så verken vaktmester, dørvakt eller utleieren min hadde samme telefonnummer som før.

..og det nåværende målet er å få ordnet det før helgen, i det miste..

Travle tider

Beklager at det har vært stille her så lenge, og beklager at jeg ikke har svart på noen av kommentarene etter forrige artikkel: Prosjektet mitt går inn i en ny fase, og jeg har rett og slett ikke hatt tid til blogging.. Og det kommer nok til å bli slik ganske lenge.

Men jeg har likevel lyst til å ta meg tid til å kommentere innleggene som sier at jeg er så ensidig negativ til Albania. jeg har fått kritikken før, og blir alltid litt paff, fordi det er slett ikke slik jeg opplever det. Jeg skriver om det jeg synes er morsomt her i Albania - på samme måten som en Albaner kanskje hadde ledd seg skakk over vårt norske mannsutvalg, over overreaksjonene på geardiavarslene i Oslo for et par uker siden, over selvhøytideligheten vår osv. osv. Det er da ikke negativt å humre litt over forskjellene, er det?

Men uansett: jeg kikket nedover i bloggen for å se hva som var så negativt, og klarer fremdeles ikke å se det. Det jeg skriver om i "The great pretenders" er jo bare ustyrtelig morsomt, mens "løsningen på søppelmysteriet" ser jeg heller på som en positiv artikkel: Det er helt logisk hva albanerne gjør når de kaster søppelet i naturen, og i dagens albania har de faktisk ikke noe valg. Videre har vi artikkelen "Reinspikka turistreklame" var ment som akkurat det: Det er et vanvittig vakkert land dette her. Kom og vær turist! Så kommer det et par egotripp-artikler som bare handler om meg selv og mine fritidsaktiviteter, før artikkelen som heter "VVS" hvor jeg forteller om pussigheter med vvs-systemer jeg har opplevd. Fremdeles ikke negativt i mine øyne. Og så er det mye om strømmangelen. Kanskje det kan oppleves som negativt, men skal jeg virkelig ikke skrive om ting som påvirker privatlivet og arbeidssituasjonen på en negativ måte 4-5 timer hver eneste dag?

Nei, jeg konkluderer med at jeg ikke er så negativ, jeg. Og så fortsetter jeg å skrive videre på samme måte, jeg. Så kan de som ikke liker det jeg skriver heller la være å lese.

Men først har jeg et folkeregister jeg må bli ferdig med!

The great pretenders!

Ordet "pretendoj" på albansk kan oversettes både med å påstå (to claim) og med å late som (to pretend), og albanere flest er ikke alltid like gode i engelsk - noe som av og til får morsomme følger:

Vi skal iløpet av kort tid kjøpe inn et stort antall pcer med tilhørende batterier (for å kunne drive dem ved noen timers strømbrudd), og i den forbindelse sendte vi ut forespørsel om tilbud fra forskjellige leverandører i Tirana. En av de større leverandørene her fikk aldri mailen vår, og sjefen for det firmaet kom innom kontoret vårt for å hente spesifikasjonene i papirutgave.

Vi hilste pent, og han fortalte litt om firmaet sitt - at de hadde holdt på i mange år, og at de var ganske store osv. Og så fortsetter han med "We pretend to be a serious company!"

Jeg fniste litt for meg selv som alltid når albanerne gjør den tabben, men virkelig morsomt ble det ikke før han kikket over spesifikasjonene våre og lurte på "Når dere sier Windows XP - mener dere med eller uten lisens da? Med lisens blir det mye dyrere"

Seriøst firma? *knis*

Løsningen på søppelmysteriet

Albania er fullt av søppel. Overalt! Vi vasser i søppel. Og jo mer landlig og vakkert, desto mer søppel.

..og det som alltid har undret meg er at alle kaster søppel overalt: Renner det en elv gjennom en landsby, kan du være sikker på at de fleste som bor i området kaster søpla si der. Ja, selv erklærte naturelskere kaster fra seg søppelet i den elskede naturen.

Under helgens vandring til Malli Korabi begynte jeg endelig å forstå hvorfor: Mitt svenske reisefølge og jeg tok oss en sjokolade og litt kjeks på toppen av fjellet (Guiden vår var midt i Ramadan, så han ville ikke ha), og da vi pakket søpla vår ned i sekken igjen, mente han at vi bare skulle kaste det utfor fjellet. Vi ble som vanlig litt sjokkerte over de lokales holdning til dette, helt til jeg kom på følgende: I landsbyen Radomirë hvor guiden bor, finnes det intet renovasjonsvesen overhode, så de har ikke noe valg: Søpla må jo tross alt kastes et eller annet sted, og det er minimum to timers kjøretid til nærmeste by - dersom du faktisk har bil. Og om søpla kastes i naturen på toppen av en fjelltopp, eller om den kastes i naturen i nærheten av landsbyen - det går jo ut på ett. Eller: det er kanskje til og med bedre å kaste den på toppen av fjellet, fordi da slipper de å se den daglig!

Det eneste logiske er faktisk å kaste søpla i naturen! Uansett: Slik blir det seende ut:

Reinspikka turistreklame!

Jeg og en kamerat bestemte oss for å gjennomføre et til av punktene på listen over ti ting man må gjøre før man forlater Albania i helgen, nemlig å bestige Albanias høyeste fjell: Malli Korabi på 2764 meter. Dette fjellet ligger helt øst i landet, på grensen til Makedonia, i et ganske utilgjengelig område.

Vi startet torsdag etter jobb med å kjøre til Peshkopi, hvor vi lå over en natt før vi fortsatte på grusveier til Radomirë - en knøttliten landsby i nærheten av fjellet.
Her lå vi over hos han som skulle være guiden vår ("Det er ikke noe problem å finne ham: spør etter Haxhi - alle vet hvem han er", sa de som formidlet kontakten), før vi neste dag satte i vei til fots - fra ca. 1200 meters høyde med toppen som mål:





Her ser vi endelig toppen i det fjerne:



Og her er grunnen til at jeg aldri kom meg helt opp til toppen: De siste metrene bestod av en steinrøys hvor man ville rullet hundrevis av meter nedover om man mistet fotfestet (Det var bare etpar hundre meter igjen, og de andre turte å gå opp):



Albanerne hadde sagt at turen ville ta minimum 9 timer: 5 opp og 4 ned. Vi klarte det på litt over seks, med frokostpause inkludert.

Da fotturen var unnagjort, kjørte vi videre nordover på grusveiene - eller var det egentlig et sauetråkk vi kjørte på?



Vi kjørte oss nå ihvertfall vill flere ganger - og det til tross for at kartet viste at det kun var én vei i området, og at albanerne hadde sagt at det bare var å kjøre rett frem hele tiden.

Søndagen var vi fremme i nord-Albania, og tok fergeturen fra Fierze til Koman, som er kjent for å være en av verdens 3 vakreste fergeturer (ved siden av bl.a. hurtigruten):

Dagens store problem

Jeg har lyst på kaffe! Vi har kaffetrakter og elektrisk komfyr - ingen primus eller lignende. Det er strømbrudd. Vi har batteri til å drive PCer, men hvor lenge varer de hvis vi begynner å bruke dem til å koke vann med?

Under strømbrudd har vi som kjent heller ikke vann - med unntak av det som allerede står i sisternen i toalettet: Gitt at jeg hadde hatt primus: Hadde det vært uhygienisk å bruke sisterne-vannet?

Løsninga på dagens store problem: Det er en kafé i første etasje. De har strømgenerator.

"Nederlandsk diplomat utvist som følge av hærverk"

Det holder ikke å bare lage listen over de ti tingene man må gjøre før man forlater Albania. Man må også gjøre tingene på listen - ihvertfall noen av dem.

Så forrige helg ble den virkelige bunker-painter-geriljaen dannet. Tøffe i trynet startet vi turen mot Dhermi i Tiranas største fargehandel for å bunkre spraymaling. Utvalget var ikke det beste, men vi bestemte oss til slutt for en farge hver.

..og på lørdagen skulle det skje. Men tvilen begynte å melde seg: Er det egentlig lovlig å male bunkerser? Ville landsbyboerne i Dhermi like at vi pyntet på bunkersene som ligger godt synlig midt på stranda? Var det tryggest å gjøre det i ly av mørket, eller skulle vi være åpne om (u)gjerningen? Diskusjonene gikk til det siste spørsmålet løste seg selv: Det var blitt mørkt allerede, så vi tok med noen flasker øl, en flaske raki av beste typen, 5 spraybokser med maling, og satte oss på favorittbunkersen for å få inspirasjon (Det er viktig å føle bunkersens sjel før man begynner):



Vi ble enige om et design, og satte igang:




En halvflaske raki seinere kunne vi (jeg) signere verket:



Neste dag: Fem stolte bunkersmalere returnerer til åstedet:

VVS

Vi var på helgetur til Dhermi (Albanias fineste strand-landsby/feriested) og ei venninne klagde på at hun ikke hadde varmt vann i dusjen på hotellet. Jeg lo litt av henne, og kommenterte at i min dusj var varmt- og kaldtvann omvendt av hva man pleier, så da jeg trodde jeg bare hadde kaldt vann, skrudde jeg den over på det som ellers pleier å være kaldt - og fikk mitt varme vann. Og for meg var dette en ganske opplagt ting å gjøre: Vi er jo i Albania, og der er ofte ting litt "uvante".

..men dette satte igang en prat om erfaringene med vvs generelt i Albania (og Eritrea): Jeg kommenterte at i Eritrea hadde springen min kun vært koblet til varmtvann, og det er ikke særlig OK å pusse tenner i glovarmt vann. Min venninne fortalte at sånn var det hjemme i leiligheten hennes også - og der hadde til og med doen kun varmt vann - av og til. (Jeg lurte naturligvis på hvordan hun hadde lagt merke til dette, men det er en annen historie). Men: Er det rart når man har strømkrise når man kobler doen til varmtvannsberederen?

En annen venn av meg som reiser mye rundt i landet i jobbsammenheng, kommenterte at i hotellet i Peshkopi måtte du for all del ikke få rom i tredje etasje. Får du det, så må du stå på kne å dusje: Trykket er ikke stort nok til at det kommer noe vann dersom du prøver å stå mens du dusjer.

og da blir jo mine vannproblemer for bagateller å regne: Det at vannrørene høres ut som en paringssyk katt de neste 5 minuttene etter at jeg har trukket ned i doen, eller at det forsvinner hver gang strømmen går, gjør da ingenting!

Apropos strøm: Avisen rapporterer at krisa blir verre, så i oktober øker de strømkuttene noen timer om dagen, og kommer det ikke regn iløpet av oktober, så er magasinene tomme innen november. Tror jeg belager meg på å tømme fryseboksen snart, jeg.

Strømkrisa

Ei venninne av meg fortalte sin venninne om hvor supert det er å bo i Tirana: "There are plenty of pubs and good restaurants, decent night life, nice weather, beautiful nature and great beaches just a short drive away..." hun holdt på i det uendelige å liste opp, hvorpå det kom tørt fra venninnen "..but you've got no power!", og min venninne svarte "Oh - I forgot about that".

Det blir litt sånn: Etter noen måneder med strømrasjonering og strømkutt 4-5 timer om dagen, glemmer du etterhvert å irritere deg. Du får arbeidsgiveren til å kjøpe inn batterier nok til å kunne jobbe effektivt - men også et til å drive PCen, tv og en lampe eller to der hjemme, og du prøver så godt du kan å planlegge dagen: Hjemme går strømmen for tida fra ti til ett, og fra fem til seks - mye bedre enn for noen uker siden, da den var borte ett til fire og sju til ni. Du husker å ikke sette igang vaskemaskinen mens du venter strømbrudd, planlegger middagen (dersom du faktisk spiser hjemme - det skjer igrunnen ikke så ofte) før eller etter strømstansen osv. Og etterhvert blir vanen så inngrodd at det eneste som minner deg om strømstansen er det infernalske bråket fra alle strømgeneratorene.

Men blant de tingene jeg liker minst:

• Å komme hjem fra en joggetur og oppdage at strømmen er borte: Uten strøm, intet vann, og uten vann, ingen dusj. Man ringer rundt til de nærmeste vennene og spør om de har strøm, men ender med å gå på kontoret for å dusje - eller man tar seg en "Dutch shower": Litt gammel svette blir som ny med spraydeodorant. Nederlenderne er beinharde på at man ikke kan ta en nederlandsk dusj med roll-on!


• Når strømmen blir borte så lenge at batteriene dør, og man blir sittende i mørket. På en annen side er det bare nok en glimrende unnskyldning til å tusle bort til nærmeste pub hvor det er plenty av andre som har samme problem


• Å oppdage at strømmen går akkurat mens man baker brød. Albansk brød er ikke spesielt godt, så jeg importerer mine egne grove melsorter og baker selv. Men norske deig-klatter er ikke spesielt mye bedre enn albanske brød.


• Som første punkt nesten: Å oppdage at strømmen er gått når man har vært på muslimsk pilegrimsreise og spist litt for mange mystiske ting som man definitivt ikke burde ha spist (som sagt: ingen strøm, intet vann - ei heller i klosettet)

Men verst av alt er faktisk det å gå opp til kontoret i 10. etasje hvis man har glemt lommelykta hjemme. Det er jo enkelt å holde seg i rekkverket og bare føle seg frem, men når man går opp trapper i stummende mørke, så får man ganske snart følelsen av at man kommer til å stange hodet i taket - selv om man logisk sett vet at det ikke kommer til å skje. Det er forferdelig klaustrofobisk.

Det som faktisk ikke er noe problem, er å bli sittende fast i heisen: Alle heiser jeg har vært i nærheten av, er utstyrt med batteri som tar heisen videre til nærmeste etasje og åpner døra før den dør av strømmangelen.

Eldre enn Metusalem?

Kom hjem til Tirana igår etter å ha vært nesten tre uker i Eritrea og jobbet på sideprosjektet mitt (Der er grunnen til at det har vært så stille her: Internettforbindelsen i Eritrea er så dårlig at man ikke prioriterer å blogge).

I Eritrea feiret vi nyttårsaften på tirsdag. Milleniumskifte til og med.

Så nå har jeg altså opplevd to milleniumskifter i mitt liv - hvilket faktisk gjør meg eldre enn Metusalem, som ifølge wikipedia bare ble 969 år gammel. Jyplingen!

Og hvordan foregår et Eritreisk milleniumskifte? Fra ellevetida om kvelden og utover gikk det meste av tiden med til å lete etter puber som ikke var tomme for øl. Eritreiske myndigheter hadde nemlig fått det for seg at en av ingrediensene i øl kunne de dyrke selv, og derfor nedlagt forbud mot import av denne - med øyeblikkelig virkning.

..det er godt å være hjemme igjen - Heller strømmangel enn ølmangel!