En lørdag på landet

For et par uker siden var det 14. mars - den første sommerdagen, noe som naturligvis er helligdag i Albania. Vi hadde planlagt strandtur i Shengjin, etterfulgt av lunsj på restauranten Rhapsodia, som i det siste har fått rykte på seg for å være en av Albanias beste restauranter.

Men før vi forlot byen hadde mine venner tatt seg en joggetur, og den eneste av oss med sertifikatet av oss snublet og vrikket foten grundig, så vi endte med å utsette sommeren til en senere anledning.

Og denne anledningen kom på lørdag med sol fra skyfri himmel. Vi pakket badetøy og raki, og satte oss i bilen nordover. Selvfølgelig er sommeren langtfra her enda, så strandturen ble en kjølig opplevelse. Nederlenderen blant oss ønsker å bli tatt opp som viking, så han tok seg en svømmetur, mens jeg og min australske venninne lå og nøt sola så flatt som mulig (det blåste kraftig, så idet øyeblikket man satte seg opp, begynte man øyeblikkelig å hutre). Og vi bestemte oss snart for å sjekke ut restauranten.

Konseptet med denne restauranten er at de har forhåndsbestemte menyer á 6 retter, så du bestemmer fisk, kjøtt eller grønnsaker, og så får du 6 retter av den typen mat du bestilte. Et heller merkelig konsept, syntes vi. Det er jo mye bedre med litt kjøtt, litt fisk, og noen grønnsaker, så vi bestilte en av hver, og bestemte oss for å dele på alt.

..så pluss desserten (vi måtte jo bestille en hver av de og), ble det altså en 21-retters lunsjmeny. 12-retteren på bagatelle kan bare gå og legge seg! Og ryktene var ikke langt fra sannheten: Rhapsodia er klart blant mine 3-4 favorittrestauranter. Eneste problemet var at smaksløkene mine ble litt forvirra etter så mange retter.

Etter maten begynte vi på hjemturen, da vi bestemte oss for å dra på "pigspotting" i lac. Lac er en by som ble bygd opp rundt en kjemisk fabrikk under kommunismen, og da jernteppet røk, ble fabrikken - som de fleste andre fabrikker i Albania - rasert, og dermed nedlagt, så idag er det en forferdelig skitten og falleferdig by med enorm arbeidsledighet og ingen fremtid. Og byen er "kjent for" sine løsgriser: Istedenfor hunder går det griser rundt i gatene og forsyner seg av søpla som er overalt. (Jeg antar grisene faktisk eies av noen, og holdes som husdyr, men er det én ting jeg er sikker på, så er det at jeg aldri skal spise svinekjøtt fra lac!)
Vel fremme i Lac, så vi grisene i gatene, men la også merke til at alle gateselgerne solgte små stearinlys. "Så rart", tenkte vi. "Kanskje de har enda flere strømbrudd her enn i Tirana, og synes det er praktisk med lys", og kjøpte et par poser. Få minutter etter begynte lokalbefolkningen å peke hvilken retning vi skulle kjøre. Vi var nysgjerrige på hvor de ville ha oss, siden ALLE så ut til å være av samme mening om hvor vi var på vei, så vi kjørte dit vi pekte.

I det øyeblikket vi kom ut av sentrum, viet veien seg ut i en bred, asfaltert, perfekt gate - til og med med gatebelysning! Og da gikk det opp for meg: Vi er naturligvis på vei til det korset jeg hadde sett nede fra hovedveien på toppen av en bakketopp.

Og der oppe - på toppen av et fjell - var det et kloster tilegnet frans av Assisi. Og den menigheten hadde tydeligvis nok av penger: Plantegningene viste at de bare så vidt hadde begynt med utbygningen. Bare parkeringsplassen skal bli på størrelse med en flyplass, og doene var der allerede: 10 båser pr. kjønn. Vi tente noen lys for de døde og satte nesen hjemover for alvor.