Å skaffe seg det rette imaget

I en jobb som den jeg har, har man av og til behov for å se representativ ut - noe jeg aldri hadde prøvd meg på før. Jeg har lært meg de viktigste reglene, som at om sommeren så mener amerikanere og europeere at man må ha strømpebukser dersom man går med skjørt, mens australierne synes det er nok å ha nybarberte legger. Begge retningene mener dessuten at sandaler ikke er lovlig, og at om vinteren må også vi kvinner ha jakke/blazer på osv.

Jeg var jo oppmerksom på det at jeg av og til måtte se ordentlig ut før jeg flyttet nedover, og mine forberedelser var å be frisøren min ikke finne på noe sprell før jeg dro. Jeg flyttet nedover, og møtte de viktigste menneskene ganske snart, og antok at jeg hadde signalisert at jeg var en "dynamisk, profesjonell kvinne som forventer effektivitet".

Så da jeg var på korttidsoppdrag i Eritrea kort tid seinere, tenkte jeg at jeg var så godt etablert i Albania at jeg trygt kunne falle for fristelsen å få meg digert, oransje, plastikk afro-hår med afro-fletter i, og jeg elsket det.

..første som skjedde da jeg kom hjem til Albania, var at jeg måtte i møte med viseinnenriksministeren for første gang. Ikke noe å gjøre med det: jeg troppet opp med håret mitt.

Kort etter var det juleferie, og vel hjemme tenkte jeg nok en gang at jeg nå var godt etablert i Albania, og at jeg ihvertfall nå hadde truffet alle de viktigste menneskene, så jeg fikk meg oransje og lilla hair-extensions - og kom tilbake til Albania og en invitasjon til å treffe innenriksministeren!

Idag var jeg på min første pressekonferanse. Det var heldigvis ikke vi som holdt den, men vi var plassert solid oppe blant de viktigste gjestene, og alle landets tv-selskaper var godt representert. hvordan jeg så ut? Ta en kikk i margen her!

Jeg tror kanskje jeg for godt har spolert alle mine sjanser for å få image som "dynamisk, profesjonell". La oss håpe jeg klarer "faglig dyktig som får ting gjort" istedenfor.

Finn feilen

Igår var hovedsaken i nyhetsbildet en pressekonferanse om valgmantallet som endelig er klargjort før valget om tre uker. Myndighetene har 2.9 millioner stemmeberettigede i sine lister, og de antar at blant disse er det ca. 60.000 dubletter.

Samtidig som INSTAT (www.instat.gov.al - SSBs "søsterorganisasjon" i Albania) rapporterer følgende tall (fra 2005):

• Det er drøyt 3.1 mill. innbyggere i Albania


• Av disse er 0.8 mill. under 15 år, mens det er 0.3 mill under 19 år, så vi kan vel anta at det er ca. 1 mill. som er under stemmealder.

Hva er feil?

Valgkampen er igang!

President Moisiu gav startskuddet for valgkampen ved å få partene til å akseptere at visse etiske grunnregler skulle følges - som for eksempel å la valgkampen handle om sak og ikke person osv.

Og statsminister Bersishas første utspill? Han sier om hovedmotstander Edi Rama:

"Den mannen er en kjeltring. Og man vet jo egentlig ikke om han er mann eller kvinne" (underforstått: han er homo). Videre fortsetter Berisha å fortelle om at nå er Rama skilt for 4. gang, noe som bare er tull: Rama har vært skilt to ganger. Siden den tid har han bare dumpet kjærestene sine - ikke giftet seg med dem. Berisha påstår til og med at Rama har stukket av med kona til broren til Berisha, mens alle albanerne tydeligvis vet at hun fremdeles er lykkelig gift og bor i USA sammen med mann og barn.

Er det mulig å ha en sånn mann til statsminister? Og Edi Rama gjør det eneste rette: Han senker seg ikke ned til det nivået - han mener han har nok av saker å ta opp i valgkampen etter halvannet år med Berishas regjering, så det er ikke nødvendig å angripe personer.

..og jeg for min del prøver fremdeles å forstå Albanere generelt og Berisha spesielt. Han kan jo ikke annet enn å tape på sånne utspill: de er jo til og med direkte løgn! Så jeg spør mine albanske venner om hvorfor Berisha gjør som han gjør. Og de har intet svar, men de er helt enige med meg i at Berisha ikke akkurat vinner på slike utsagn.

Vinter ved middelhavet

Jeg våknet av et brak i halvseks-tida idag. Verdens undergang var nær! Bråket fortsatte. Jeg snude meg for å se på alarmklokka, men ingen strøm, ingen klokke! Jeg ristet på hodet og prøvde å våkne nok til å forstå hva som skjedde. Det gikk langsomt opp for meg: Det var uværet som CNN hadde meldt igår.

Jeg skyndte meg opp og lukket balkongdøra (liker å sove med døra oppe), og gikk inn i stua for å kikke ut av vinduet: Hadde det ikke vært for at jeg har bodd her en tid, så hadde jeg aldri sett maken: Regnet sprutet verre enn Niagarafallene, vinden blåste alle løse ting vekk, og tordenskrallene var så kraftige at de faktisk satte igang bilalarmene der ute! Og jeg kjente gulvet riste hver gang det tordnet.

Det kom et smell fra soverommet, så jeg gikk tilbake: Balkongdøra var blåst opp igjen, og soveromsgulvet var allerede en innsjø. Jeg fikk lukket og låst døra, tørket opp, og satt over primusen for å koke kaffi.

..Og sånn vær er på en måte typisk for Albania. Dvs: Det regner ekstremt sjeldent, men når det først regner, så overdriver værgudene noe så kraftig! Jeg satte meg i sofaen med batterilampa og en kopp kaffi og tenkte at idag blir det nok ikke noen joggetur etter frokost, nei. Men tre kvarter senere var det allerede opphold og sprekker i skyene, så noen unnskyldning for ikke å jogge hadde jeg ikke.

Men gi oss mer av dette været: Noen uker med regn fyller kanskje opp vannmagasinene nok til at strømrasjoneringen kan avsluttes.

Det albanske språket

Jeg har i snart et år prøvd å lære meg albansk - noe som ikke er en lett sak. Status idag er at jeg klarer å kommunisere med butikkpersonale, vakten utenfor bygninga mi, samt til dels vilkårlige personer jeg møter i heisen (Albanere i heisen prater alltid med hverandre). Men som regel blir det setninger av typen "Denne setning ikke verb".

Og albanerne selv er kjempestolte av språket sitt. De skryter av at det er ett av verdens 8 eldste språk, og det tror jeg det bærer preg av: Språket har hatt altfor lang tid på seg til å utvikle de mest kompliserte og uventa strukturer, og det er stort sett ingenting som følger regler. Og jeg med min strukturerte hjerne (et hovedfag i matte gjør rare ting med hjernen din), prøver kontinuerlig å finne mønstre i språket - mønstre som rett og slett ikke eksisterer.

Ta for eksempel bøyning av verb: "Jeg ser" heter "shikoj" (De har ikke infinitiv på albansk). "Jeg så" heter "parë". "Jeg kommer" er "vij", "jeg har kommet" er "kam ardhur". Det finnes ikke en gang en verb-stamme: Man må pugge alt!

Og det fascinerer meg med alle de rare verbtidene de har: Infinitiv finnes ikke, men de har noe de kaller subjunktiv. I tillegg har de både preteritum, imperfektum og perfektum: Jeg gikk (over en kort periode), jeg gikk (over en lengere periode), og jeg har gått. De har til og med verbtider for å uttrykke at man skulle ønske noe ville skje! Det er minst 2-3 tider vi ikke har i det hele tatt på norsk.

Videre bruker de nesten ikke preposisjoner i det hele tatt. De har de vanlige kasusene: nominativ, akkusativ, dativ og genitiv, men i tillegg har de ablativ, og noe de kaller clitics som ofte er en sammensetning av akkusativ og dativ, så der vi ville sagt "Jeg ga boka til deg", sier de "jeg den deg gav boka". Og eiendomspronomene bøyes ikke bare etter om det er hunkjønn eller hankjønn som eier noe (hans bok, hennes bok), men også etter kjønnet til substantivet, så ordet "hans" er forskjellig ettersom substantivet er hankjønn eller hunkjønn.

Og naturligvis har både hankjønns- og hunkjønns-substantiver to forskjellige endinger hver i bestemt form. Hankjønn bestemt form ender på i eller u, mens hunkjønn ender på a eller ja, så personlig synes jeg egentlig de har fire kjønn her. Og når det gjelder flertallsendinger, tror jeg at jeg har gitt opp å finne noe mønster overhodet.

..Men litt gøy er det jo, da!

Pinnekjøttkoking i disse strømrasjoneringstider

Som skrevet et par ganger allerede: Jeg hadde planlagt pinnekjøttmiddagsselskap på fredag, og var litt bekymret over hvordan det skulle gå - med daglige strømutkoblinger i to timer hver kveld en eller annen gang etter klokka fem. Ikke lett å beregne hvordan man skulle få kokt pinnekjøttet da.

Vel - her er historien:

Jeg hadde invitert til middagen klokka halv sju med teorien: "Det er bedre med varm mat i stearinlys-belysning enn halvkokt mat med strømbelysning", så jeg tuslet fra jobb i litt før fire for å stikke hjem og gjøre alt klart.

Vel hjemme la jeg merke til at radiovekkerklokka stod og blinket på 00:59 - altså akkurat en time siden strømmen kom tilbake. Jeg pustet lettet ut, fordi strømverket pleier å la det gå noen timer mellom hver strømutkobling, så jeg tippet at da kom ihvertfall ikke strømmen til å forsvinne før i sju-tida tidligst. Jeg satte over pinnekjøttet, satte på ovnen med vannbad (en av strategien for potensielle strømbrudd: Kålrabistappa var ferdiglagd kvelden i forveien, så nå var det bare å få varmet den. Og det kan gjøres på to måter: microen hvis man har strøm, eller i vannbad på 120 grader i ovnen. Fordelen med siste metoden, er at dersom man rekker å få varmet det opp, så holder det seg varmt lenge - selv om strømmen går.). Dessuten guffet jeg på varme på airconditionen, slik at det skulle bli nogenlunde behagelig stuetemperatur.

klokken 17:00: pinnekjøttet er igang, og kremen til de tilslørte bondepikene er vispet.. Da går strømmen! Jeg flyttet pinnekjøttet over på primusen, og skulle redde litt vann til potetene (uten strøm - intet springvann), så jeg puttet proppen i oppvaskkommen og skulle redde de siste dråpene med vann. men der fosset vannet som bare det. Rart, tenkte jeg, og kikket ut i trappeoppgangen. Den var opplyst. "Aha! Det er bare min sikring som er gåen", tenkte jeg (noe som har hendt en gang før - det var slett ikke lett å pynte seg til nyttårsaften i mørke, og desto mer irriterende å oppdage at det bare var min leilighet som hadde problemer da jeg endelig var ferdig), og stakk ned i kjelleren (7 etasjer ned - jeg tok sjansen på heisen) og fikset det.

Vel oppe igjen, flyttet jeg pinnekjøttet tilbake på komfyren, og satte fornøyd igang med å skrelle poteter. Da gikk strømmen igjen. Men denne gangen sjekket jeg likegodt oppgangen med en gang, og ja! der var det lys. Jeg begynte å forstå at aircondition, stekeovn og to kokeplater på en gang var en dårlig ide, så jeg ofret airconditionen, og stakk ned for å fikse sikringa. Og i heisen på veien opp igjen, nektet heisdøra å åpne seg.

Men da er det man er lykkelig over å ha bodd i Albania i snart halvannet år: Når teknisk utstyr oppfører seg uventa, er det bare å gjøre noe totalt ulogisk, så begynner det å virke igjen. Jeg trykka på en annen etasje, jeg. Og da funka heisen - men samtidig gikk strømmen i trappeoppgangen. Jeg tenkte at nå var det slutt på strømmen for godt - uten at det egentlig gjorde noe: man hadde da to primuser og varm ovn med vannbad, så all maten skulle bli ferdig i god tid.

Men inne i leiligheten min, oppdaget jeg at nå hadde JEG strøm - selv om trappeoppgangen var død. Og fra da av klarte jeg faktisk å koke ferdig middagen uten flere problemer. Strømmen gikk på ordentlig idet vi satte oss til bords, og ble borte - som ventet - et par timer.

Men jeg tror at jeg venter med større middagsselskaper til strømkrisa er over, jeg.

FAAAAAAAIIIIIIINEL CAAAAAAOOOOUNTDÅWN ( og litt politikk)

 

Europe kommer til byen, og xpatmiljøet (utlendingene) er i ekstase: Det er første konserten med et vestlig band så lenge jeg har vært her, og alle har sikret seg billetter på de første radene. Jeg er vel omtrent den eneste som ikke skal (Final countdown må ha vært åttitallets aller mest forhatte låt ved siden av "I just called to say I love you"). Det blir en intimkonsert på en av byens nattklubber på lørdag, og en stor konsert i kongressen på søndag.

Men det som er mer interessant for tida er de stadig vedvarende valgproblemene: Som skrevet tidligere blir ikke regjeringen og opposisjonen enige om når lokalvalget skal holdes. Grunnloven sier seinest 20. januar, men det er umulig siden det bare er 8 dager til. For tida ser det ut til at de kanskje kommer til å kompromisse på 18. februar.
Regjeringen og opposisjonen har i flere dager sittet med presidenten i sistnevntes residens og forhandlet. Både om valgdato og de andre uenighetene angående valget (hovedproblemet nå er fødselsattestene - Albanias eneste form for identifikasjonsdokumenter med unntak av pass - opposisjonen mener at de er for lette å forfalske, mens regjeringspartiet tviholder på at de er gode nok).

Og det politiske klimaet blir neppe bedre etter hva som hendte igår. Da møttes nemlig statsminister Berisha og x-statsminister Nano (ingen av disse var blant forhandlerne, og Nano er for tiden nærmest et politisk null) i presidentens residens. Og hva gjorde de der: Jo, de ignorerte presidenten og den forhandlende delegasjonen som allerede var der, tok hverandre i hendene, og bestemte at valget skal være 18. februar.

Ett av problemene er at Nano ikke har mandat til å vedta noe som helst, så dette er helt verdiløst. En annen ting er de diplomatiske sidene ved dette: bare ignorere presidenten som har brukt de siste 2-3 månedene på å prøve å skaffe enighet. Alle tv-kanalene var fulle av stoff om dette hele kvelden igår, og konklusjonen ble at Berisha har tapt en vanvittig mengde stemmer på det hele. Men ingen forstår hvorfor han gjorde det.

Og i mellomtiden går tingene sin vanlige, skjeve gang, mens resten av Europa rister oppgitt på hodet: OSSE ble bedt om å skaffe valgobservatører til 20. januar. De har tilbakekalt alt, og sitter bare på gjerdet og venter. men det kan bli vanskelig å skaffe oppslutning neste gang. Og det som er aller verst for Albania i denne sammenhengen, er at drømmen om EU-medlemskap bare blir mer og mer uoppnåelig.

Noe så enkelt som kremfløte..

Jeg skal ha middagsselskap på fredag: Vi blir ni stykker til pinnekjøtt med kålrabistappe og tilslørte bondepiker til dessert. Tok med både pinnekjøtt og kålrabi hjemmefra i jula, men jeg regnet med at bondepikene ikke skulle volde meg noen problemer (antok det var lettere å få tak i epler til bondepikene enn å få tak i multer til multekrem).

Men ting er ikke alltid så enkle som man tror. Jeg startet med å spørre den albanske kollegaen min om hva kremfløte heter på albansk. Hun så ut som et levende spørsmålstegn, så jeg tenkte at dette får jeg finne ut av sjøl, og slo opp i wikipedia på fløte. Det viser seg at alle typer fløter som har mer enn 30% fett kan vispes til krem - også de ultrahomogeniserte.

Så da gikk jeg til det italienske supermarkedet (eneste supermarked i sentrum med sånn tålig utvalg) og sjekka hva de hadde i hyllene: panna, panna, panna (fløte på italiensk). det var ca. 5 merker. Alle med 20 - 22% fett. Jeg gikk til neste butikk: bare panna med 22% fett - i tillegg til sånne spraybokser med "krem", samt et blandingsprodukt som kunne vispes, men som hadde samme ingredienser som "kremen" i sprayboksene.

Etter 4-5 butikker begynte jeg å innse at kremfløte kunne bli vanskelig å finne, men da fikk jeg et tips av praktikanten ved den norske ambassaden: Sjåføren der borte kjenner kokken i restauranten som holder til i samme bygningen som ambassaden, så hver gang de har behov for spesielle ting, spør de ham til råds. Jeg ringte sjåføren som lovte å sjekke det ut for meg.

..og for ti minutter siden kom sjåføren innom med en literskartong fløte med 35% fett - importert fra Hellas. Jeg lurte på hvor i huleste han hadde fått kjøpt den, og det kom en laang utredning om akkurat denne ene butikken på vei ut av byen osv. osv.

Strømmangelen

Det er én ting Norge og Albania har til felles, og det er mangelen på planlegging for strømforsyningene for vinteren. Mens men Norge bare importerer mer strøm, og evt. skrur av den mest kraftkrevende industrien, er det folk flest som får merke strømmangelen i Albania.

Og for et par dager siden ble de nye strømrasjoneringsplanene offentliggjort: I det meste av Tirana blir det 5 timer om dagen uten strøm: 3 på formiddagen, og 2 i kveldinga. Jeg synes egentlig ikke det er så ille: På kontoret har vi strøm fordi vi i fjor vinter valgte å flytte til samme område som statsministeren har kontor - for å unngå strømrasjoneringen da (Det er klart at statsministeren slipper slike trivialiteter som strømsparing), mens om kvelden har jeg batterilampe, fleecegenser og pledd, og blir det altfor ille, kan man ta seg en tur til nærmeste pub/cafe/restaurant.

Men litt frustrerende er det jo: Har man ikke strøm, så har man ikke vann heller, og det er innmari kjipt å komme tilbake fra joggeturen uten å kunne dusje (heldigvis har vi dusj på kontoret). Men det som er mest irriterende er at jeg har elektrisk komfyr. Hvilken idiot det var som kom på ideen om å kjøpe den, vet jeg ikke, men en gasskomfyr - som folk flest har her i landet - hadde vært uendelig mye greiere.

..spesielt til fredag. Da har jeg invitert til diger pinnekjøttmiddag. Lurer på om vi ender med å måtte gå på restaurant istedenfor, jeg. Planen er å forkoke pinnekjøttet på ettermiddagen, slik at det bare gjenstår en halvtimes koking når tiden nærmer seg. Håper pinnekjøttet tåler slik behandling (Kålrabistappa er grei. Den lager jeg dagen i forveien og varmer i microen mens potetene koker).

Men ingen grunn til klaging: På landsbygda har de inntil 19 timers strømbrudd daglig!

Nyttår på Albansk

Ryktene ville ha det til at nyttårsfeiring i Tirana skulle være noe helt spesielt, og en slik sjanse vil man jo ikke la gå fra seg, så returbilletten min fra Oslo var i god tid før feiringen begynte (faktisk en dag i forveien).

Vi endte opp med å bestille bord på Tirana International Hotel. Det er ingen i Albania som har private fester på denne dagen. Alle går ut og spiser, ser deretter på fyrverkeriet, før de ender på en skikkelig bytur, så det var også våre planer. Og det at Tirana International kunne varte opp med 8 retters meny og byens beste utsikt til Sheshi Skenderbeg - byens paradeplass frem for noen - gjorde valget enkelt.

Ettermiddagen kom, jeg satte på musikk på fullt, åpnet en øl, og begynte å pynte meg, men der gikk strømmen! "Kesh! Du kan ikke GJØRE dette på en dag som denne!" var min umiddelbare tanke (Kesh er strømverket i Albania, og de skrur av strømmen 4-5 timer om dagen for tida for å rasjonere). Jeg ventet tålmodig, men da strømmen ikke kom tilbake, pakket jeg sminkesakene og dro avgårde til ei venninne for å gjøre meg ferdig. Da jeg kom ut i trappeoppgangen oppdaget jeg at alle andre hadde strøm - det var bare hovedsikringen min som var gått. Etter å ha fått vaktmesteren til å skru på sikringen igjen, dro jeg likevel avgårde til venninnen for en drink og sminking.

Etter en drink eller to dro vi videre til Tirana International (snakk om dekadent: En tredje venninne av meg hadde avtale med beauty salon-en om en siste touch før kvelden startet, så hun hadde hyrt en taxi til først å ta henne til salongen, vente der, ta henne videre til der vi var, vente der mens vi tok en drink, for så å kjøre oss alle til hotellet. Tenk dere taxiregningen for dette i Norge!)

Middagen hadde bekymret meg litt: Den skulle starte i ni-halvti-tida, og jeg klarte ikke helt å forestille meg hvordan et par hundre gjester skulle bespises med 8 retter på bare 2.5 time - vi måtte jo få med oss fyrverkeriet klokka tolv. Men på den sedvanlige, sorgløse Albania-måten var ikke dette noe problem: rettene kom dinglende med ujevne mellomrom, og samtidig var det magedans- og tryllekunstunderholdning, mens atter andre danset. noen minutter på tolv, gikk alle opp på terassen i tredje for å se rakettene, for så å returnere til de resterende rettene etterpå. Middagen var ikke ferdig før klokka tre om natta.

 

Min første tanke da jeg skuet utover skenderbeg-plassen var at "I morgen kommer den nye albanske hårmoten til å være måne - for begge kjønn!". Det var nemlig konsert med noen av de mest populære bandene der ute, og en folkemengde på to-tre tusen foran scenen.. Og midt i folkemengden stod folk og skjøt opp raketter. Noen løp i sikkerhet med jakken over hodet, og det hele så ganske skummelt ut. Jeg er dessuten blitt fortalt at det ikke er uvanlig å skyte med pistoler/gevær i lufta - og kulene må jo falle ned igjen! Jeg var veldig takknemlig for min trygge plass høyt over folkemengden.

Da middagen til slutt var slutt, var det på tide å gå på byen. Først til karaokeklubben (yuk!) der britene har bestemt seg for at de har sitt stamsted, deretter på byens hippe jazzclub, for til slutt å ende på nattklubb hvor vi danset ut i de små timer.

Det beste av alt? Albanerne synes naturligvis nyttår er en mye viktigere høytid enn hva jula er, så i utgangspunktet er 1. og 2. januar fridager. I år var det dessuten en muslimsk høytidsdag som kræsjet med disse fridagene, så da måtte de ta seg en ekstra fridag den 3. januar. Plenty av tid å komme seg på, med andre ord