Strømkrisa
Ei venninne av meg fortalte sin venninne om hvor supert det er å bo i Tirana: "There are plenty of pubs and good restaurants, decent night life, nice weather, beautiful nature and great beaches just a short drive away..." hun holdt på i det uendelige å liste opp, hvorpå det kom tørt fra venninnen "..but you've got no power!", og min venninne svarte "Oh - I forgot about that".
Det blir litt sånn: Etter noen måneder med strømrasjonering og strømkutt 4-5 timer om dagen, glemmer du etterhvert å irritere deg. Du får arbeidsgiveren til å kjøpe inn batterier nok til å kunne jobbe effektivt - men også et til å drive PCen, tv og en lampe eller to der hjemme, og du prøver så godt du kan å planlegge dagen: Hjemme går strømmen for tida fra ti til ett, og fra fem til seks - mye bedre enn for noen uker siden, da den var borte ett til fire og sju til ni. Du husker å ikke sette igang vaskemaskinen mens du venter strømbrudd, planlegger middagen (dersom du faktisk spiser hjemme - det skjer igrunnen ikke så ofte) før eller etter strømstansen osv. Og etterhvert blir vanen så inngrodd at det eneste som minner deg om strømstansen er det infernalske bråket fra alle strømgeneratorene.
Men blant de tingene jeg liker minst:
- Å komme hjem fra en joggetur og oppdage at strømmen er borte: Uten strøm, intet vann, og uten vann, ingen dusj. Man ringer rundt til de nærmeste vennene og spør om de har strøm, men ender med å gå på kontoret for å dusje - eller man tar seg en "Dutch shower": Litt gammel svette blir som ny med spraydeodorant. Nederlenderne er beinharde på at man ikke kan ta en nederlandsk dusj med roll-on!
- Når strømmen blir borte så lenge at batteriene dør, og man blir sittende i mørket. På en annen side er det bare nok en glimrende unnskyldning til å tusle bort til nærmeste pub hvor det er plenty av andre som har samme problem
- Å oppdage at strømmen går akkurat mens man baker brød. Albansk brød er ikke spesielt godt, så jeg importerer mine egne grove melsorter og baker selv. Men norske deig-klatter er ikke spesielt mye bedre enn albanske brød.
- Som første punkt nesten: Å oppdage at strømmen er gått når man har vært på muslimsk pilegrimsreise og spist litt for mange mystiske ting som man definitivt ikke burde ha spist (som sagt: ingen strøm, intet vann - ei heller i klosettet)
Men verst av alt er faktisk det å gå opp til kontoret i 10. etasje hvis man har glemt lommelykta hjemme. Det er jo enkelt å holde seg i rekkverket og bare føle seg frem, men når man går opp trapper i stummende mørke, så får man ganske snart følelsen av at man kommer til å stange hodet i taket - selv om man logisk sett vet at det ikke kommer til å skje. Det er forferdelig klaustrofobisk.
Det som faktisk ikke er noe problem, er å bli sittende fast i heisen: Alle heiser jeg har vært i nærheten av, er utstyrt med batteri som tar heisen videre til nærmeste etasje og åpner døra før den dør av strømmangelen.
7 comments:
morsomt å lese bloggen din - skriv videre
Enig med Leif! Har fulgt med her ganske lenge naa og liker stilen din og det du forteller! Befinner meg for tida i Beograd, hvor jeg har vaert nesten tre mnd og skal videre til Georgia fra 1. oktober. Men bloggen din blir lest uansett hvor jeg er:)
Og jeg følger fortsatt med, glemmer jo aldri Albaniaturen i fjor sommer :-)
Plask!
Så hyggelig å høre - fra alle tre. Høstens mål å øke postefrekvensen til et par-tre ganger i uken ihvertfall.
Hei Anne
jeg er ogs� en av de som syns det er morsomt � lese bloggen din men jeg som er albaner m� si at jeg ikke altid kjener meg igjenn i "din albania"
Til ---tider--- virker det som du har det vansklig i albania og lever i slumen og misliker landet og er der for penga. er det tilfelet? eller bare jeg som er lit h�rs�r.
jeg trodde du levde i slummen helt til jeg s� en bilde av badet dit, det var langt finer enn den jeg har i min leilighet i bergen.
plask glemmer aldri albaniaturen din i fjord i positivt eller negativt forstand
I positiv forstand. 100%
:-) Plask
Alberti: Jeg stortrives i Albania, og jeg skriver vel av og til om de positive tingene også - håper jeg. Problemet mitt er at jeg synes de rare tingene her - eller kanskje heller de tingene som vi ikke er vant til i Norge er så ustyrtelige morsomme, og det er mye gøyere å skrive om slike ting.
Jeg lever laaangt fra slummen. Arbeidsgiveren betaler en super 3-roms leilighet bak stadium Qemal Stafa med 2 balkonger, diger massasjedusj, 50" plasma-tv og sånn amerikansk kjøleskap med isbitmaskin (dette høres fint ut, og det er det, men prisen ligger godt under det UD setter som makspris for husleie for norske offentlige ansatte i Albania)
Når det gjelder ting jeg liker med Albania, er det aller beste menneskene her: En ting er at de er utrolig åpne og etter kort tid kjente jeg allerede "halve byen", men en annen ting er den usvikelige optimismen og det gode humøret: Albanerne har igrunnen alltid hatt det vanskelig med kriger og kommunisme og fattigdom, men de gir likevel aldri opp, og det er alltid en grunn til å feire noe - og Albanske fester er 100% hæla i taket. Fra første stund!
Post a Comment