Så det er derfor!

Leste i avisa idag at nå ligger det inne et lovforslag om at folk som kjøper stjålne biler skal kunne bli straffet med fengselsstraffer.

..og når man leser dette, begynner man å forstå hvorfor Albania er beryktet for sin "uoffisielle" bilimport: Klart at det er et massivt marked for stjålne biler når det ikke er noen fare forbundet ved å kjøpe dem!
Det stod også at biler tas inn i landet både med de originale registreringsnumrene fra Tyskland, og med albanske registreringsskilter. Og jeg som har trodd at alle bilene med tyske skilter ble kjørt av tyskere, og at det bare var "albanskregistrerte" biler som var stjålet.

Jeg har dessuten funnet svaret på en annen ting jeg har lurt på når det gjelder utelandske biler her: Hvorfor i huleste er det så innmari mange 70-talls-mercedeser som opplagt kommer fra Tyskland (Det er lett å se at de er tyske på den kanten som omgir registreringsskiltet. Der står det ofte navnet på den tyske bilbutikken) Det kan jo umulig være penger på å stjele disse gamle vrakene.

Svaret er at i tillegg til import av stjålne biler, så drives det også storstilt import av biler som ikke ble EU-godkjente. Ingen bryr seg jo om slike ting som sikkerhet og sånt her. Tror jeg ser nøyere etter hvilke taxier jeg kaprer fra nå av, jeg.

Avash avash

Den årlige Hash-helgeturen fant sted i helga (Hash run er noe som blir gjort i stort sett alle byer som har over en kritisk mengde utlendinger midlertidig boende i seg. Tirana-hashen er vel ganske påvirket av albansk bedagelighet, så istedenfor løpeturer som de gjør andre steder, består vår hash i en sedat fottur på et par timers gange, etterfulgt av noen glass pils hver lørdag. Se ellers http://en.wikipedia.org/wiki/Hash_House_Harriers. I Albania er hash-en en grei måte å bli kjent med både lokalbefolkningen og andre "xpats" på), og med en amerikaner som koordinator, og 3 albanere som prosjektgruppe, ble turen "typisk albansk":

Avreisen skulle være fredag klokka 1801, og ikke ett minutt senere. Sistemann av arrangørene kom på sedvanlig albansk vis dinglende 1830, så avreisen ble naturligvis en halvtime forsinket. Målet for turen var landsbyen Voskopoja: i følge turisthåndboka mi en bygd på noenhundre bønder en firetimers kjøretur sydøst for Tirana.
..men bussjåføren satte igang i feil retning. Vi antok at veiene sikkert var bedre i den retninga, og tenkte ikke noe mer på det, før vi plutselig byttet bussjåfør i nabobyen til Tirana, Durrës. Det bussjåførskiftet kostet oss en times ekstra reise.
Etter et par timers kjøretur til, begynte motoren på bussen å koke. Vi stoppet og fikk oss en velfortjent espresso mens sjåføren fiksa bussen. Neste stopp, var da sjåføren fikk fartsbot. Fra da av var det ikke flere stopp, men dårligere og dårligere veier.
Og det burde ikke kommet som noen overraskelse at den faktiske tiden det tok å kjøre til Voskopoja var 7 timer, ikke 4 som alle påstod (Hadde vi tatt korteste vei, som vi gjorde hjem igjen, tok det bare seks timer, men også det hadde nok vært lenger enn jeg ville vært villig til å sitte på bussen uten aircondition med 30 grader ute hadde jeg visst om det)

Romfordelingen var et salig kaos. Ingen visste hvor mange senger det var på de enkelte rommene eller noen ting, så litt over to om natta var vi endelig installert på rommene.

Neste morgen var sol og skyfritt - og ikke altfor varmt så høyt oppe på fjellet, så vi la ivei på hashen. og vi ble ikke avsporet før vi var nesten hjemme igjen, men det viste seg umulig å gå forbi en liten, lokal kro med lammekjøtt og iskalde pils på menyen.

Om kvelden skulle vi alle spise middag, men av hensyn til albanerne som var med oss, ønsket vi ikke en felles meny der vi bare deler regningen på antall hoder (De har som regel ikke like mye penger som oss utlendinger, og ville derfor kanskje ikke spise like mye/like dyrt som utlendingene ofte gjør).
..og igjen et totalt kaos: Noen hadde forhåndsbestilt hva de skulle spise, mens andre ikke, og kelneren tok aldri opp bestillingene på noen strukturert måte, mens ingen egentlig viste hva de hadde eller ikke hadde bestilt. Og noe slik som tallerkner eller noe å drikke kom aldri i det hele tatt. Etter en times tid begynte jeg å mistenke at jeg neppe kom til å få noe mat overhodet, og sikra meg mot å gå sulten til sengs ved å spise brødet - som faktisk var kommet på bordet. Noen glupe hoder gikk ut i bussen og henta øl, og restauranten hadde intet imot at vi drakk medbrakt. Og midt oppi det hele drev kanskje tidenes dårligste DJ og spilte albansk pop-musikk, og stemninga stod i taket og man fikk ikke helt bestemt seg for om man skulle spise eller danse.
Og det er kanskje det jeg liker best med albanerne: De bråker og krangler og roter og står i, men til syvende og sist er alt bare en fest, livet er enkelt, og imorgen blir alt enda bedre.

Neste dag skulle vi tilbake til Tirana, og vi måtte være i byen klokka seks fordi noen hadde en avtale de ikke kunne endre. Albanerne mente at vi hadde tid i haugevis, og ville stoppe både i Korcë og i Pogradec og spise lunsj på en fiskerestaurant ved Lake Ohrid osv. Men heldigvis var det en eller annen som fikk det til å synke inn at reisen kom til å ta seks timer, mens det å servere lunsj til en bøling på noenogtredve også kom til å ta et par timer, så hvis vi starta klokka ti, så kom vi til å være i Tirana akkurat klokka seks: Det var altså ikke tid til mer sprell på veien enn en lunsj.
Og det var hårfint beregnet: Vi kom oss avgårde 10:10, og stoppet utenfor stadion kl. 18:03.

..og alle var enige om at det hadde vært en fin tur, om enn litt lang og varm.

(Avash avash er det første begrepet man må lære seg på albansk. Det er opprinnelig tyrkisk og betyr noe slik som "ta det rolig"/"slapp av"/"Don't worry" etc)

Ta lappen i Albania, en føljetong i X episoder. Første del

Jeg hadde egentlig planlagt å ikke skrive om dette: Det å ta lappen i Albania. Rett og slett fordi jeg skriver om ting som er rart eller morsomt eller annerledes i forhold til Norge, og jeg håpet at det å ta lappen skulle være en helt ordinær opplevelse.

Jeg har ikke en gang begynt med kjøretimene, og jeg klarer rett og slett ikke å la være og skrive om det likevel.

Før man begynner med kjøringen må man skaffe til veie en del papirer: kopi av pass og oppholdstillatelse, 6 passbilder og et dokument fra legen som beviser at du er frisk nok til å kjøre.

Så for noen dager siden var jeg og kollegaen på den offentlige poliklinikken for å få legeattesten. Etter å ha diskutert oss gjennom resepsjonen (De likte ikke å ha utlendinger til klienter), kom vi oss opp til en lege som forklarte hva det hele gikk ut på: Jeg måtte ta en runde til ikke mindre en ni leger som skulle undersøke hver sin ting. Og disse ni legene var naturligvis ikke tilstede samtidig. Blant tingene som undersøkes er ikke uventet syn og hørsel, men også om jeg har kardiovaskulære sykdommer som diabetes og lignende, om jeg har sykdommer i nervesystemet, om jeg har psykiske problemer og går på antidepressiver, om jeg går på stoff osv. osv.
Samtidig som hun forklarte hva jeg måtte gjennom, kikket jeg rundt på pulten hennes: Der lå det massevis av slike skjemaer som jeg trengte. De var ikke fyllt ut - men hadde allerede blitt påført underskrift og stempel..

Men det mest overraskende var faktisk ikke byråkratiet man måtte gjennom. Det var siste punkt på legens liste over tester som skulle tas: De måtte finne ut hvilken blodtype jeg har. Og damen som satt og tok blodprøver gjorde jobben sin i et rom hvor det ikke en gang var innlagt vann: De hadde montert en spring til en vannkanne som de hadde hengt på veggen, og når kanna ble tom, fylte de manuelt på mer vann fra flasker som stod ved siden av.

Men nåla hun stakk meg med var ren, så for min del var det greit. Uansett: Jeg skal ihvertfall ikke havne på sykehus i Albania!

Tipper neste del av føljetongen blir etter første kjøretime til uken..

Landlige omgivelser

Da sommeren kom oppdaget jeg ganske fort hvilken tabbe jeg hadde gjort: Balkongen min hang 9 etasjer over en av byens mest trafikkerte gater. Etter en halvtime der ute innså jeg at det var et lite aktuelt sted å tilbringe sommeren, så det var til å finne seg et nytt sted å bo.

..hvilket gikk smertefritt: Allerede andre leiligheten jeg kikket på var perfekt: Med beliggenhet "til venstre for Sheraton" ligger den i et stille område, men det er likevel ikke lenger å gå enn fem minutter til Tiranas utelivsdistrikt midt i sentrum. Og den hadde hele to balkonger: En vestvendt til vinterbruk, og en nordvendt som er kjekk nå: Det er 29 grader ute ifølge CNN. Så nå i helgen flyttet jeg inn.

Mandag morgen våknet jeg til hanegal, og idag mens jeg spiste frokost på balkongen (den nordvendte), knipset jeg dette bildet av gaten under meg:




Og dette er altså midt i hjertet av Tirana! En storby med anslagsvis 750 000 mennesker!

Den nye hobbyen min..

Vet ikke om folk flest har lagt merke til det, men på den platen til å feste nummerskiltet på på bilen, står det ofte med ganske liten skrift navnet på bilforhandleren som solgte bilen.

..og nå for tida morer jeg med å lete etter tyske bilforhandlernavn på disse platene. Det er nemlig en kjent sak at det blir importert store mengder stjålne Mercedeser fra Vest-Europa, og svært mange av de kommer fra Tyskland (Denne importen er det visst blitt mindre av i det siste, fordi man kan ikke ta med seg bilen ut av landet hvis man kjøper denne typen biler, og en gang i fremtida når Albania blir medlem av EU vil det jo bli slutt på visumplikten de har overfor stort sett alle europeiske land, så da blir det kanskje aktuelt å dra på biltur ut av landet).

Men tilbake til hobbyen min: Det er faktisk overraskende mange biler som har tyske bilforhandlernavn under nummerskiltet. Jeg morer meg like mye hver gang, og tenker "De kunne jo vært LITT mer diskret".

Men når sant skal sies, så importeres det også mange brukte mercedeser lovlig til landet, da. Så disse bilene er jo ikke nødvendigvis stjålet..

Tabloidenes tid er kommet til Albania

De siste par ukene har det sirkulert et videoklipp av en albansk celebritet hvor hun er naken og sniffer kokain (Jeg har ikke sett det. Mine venner driver tydeligvis ikke med sånt). Og i forrige uke hadde en av avisene her en artikkel om episoden, der de viste bilder av henne, men med sladdet ansikt.

..og i denne helgens Tirana Times (Min favoritt-engelskspråklige avis) stod det også en artikkel - ikke om denne celebritetens gjøren og laden, men om det faktum at det er første gang i historien at en avis har publisert en sånn type artikkel. Ifølge Tirana Times er dette starten på tabloidaviser i Albania. Utrolig at det ikke har skjedd før.

Men hva koster det egentlig?

I år er det nøyaktig førti år siden albanerne strøk en null i pengeenheten sin: Lek (Lekë i flertall - man kan jo ikke annet enn å kalle det lekepenger!). Men med en null mindre, syntes albanerne at beløpene hørtes så små ut, så i dagligtale beholdt de den nullen de strøk.

Noe som naturligvis forvirrer en stakkars utlending. Jeg var forsåvidt advart om det i begynnelsen, men det var ikke så lett likevel: Jeg handler masse grønnsaker i et grønnsaksmarked, og damen sier det blir 2600 Lekë. Jeg tenker "Hmm.. Dette grønnsaksmarkedet var jo nesten like dyrt som i Norge, men kvaliteten var jo god her, så det er verdt det", og blar opp de 2600. Damen ler, og tar 260 Lekë. Heldigvis er de fleste selgerne ærlige (tror jeg).

Men etter et halvt år bør man jo ha vendt seg til dette. Problemet er at prisene tidvis er absurde og tidvis helt normale (fra et norsk synspunkt), mens selgerne av og til dropper den ekstra nullen når de forholder seg til utlendinger, og av og til ikke.

Så på markedet for noen dager siden: Jeg skulle kjøpe en veske, og mannen sa "Det blir 2000 lekë". Jeg tenkte "hmm.. 200 lekë - det blir 13 kroner. Så billig er det neppe", og prøvde meg likevel med en 200-lapp. Det var feil. Han mente 2000 denne gangen.
Jeg gikk videre, og fant ut at jeg skulle kjøpe tråd til overlock-maskinen min - en spesiell type symaskin som krever 4 digre trådsneller og som det koster 250 kroner å kjøpe tråd til i Norge. Damen i denne butikken tastet inn prisen på kalkulatoren siden hun ikke kunne engelsk og tenkte at jeg ikke kunne albansk. Det var 3600 lekë (240 kroner). Like dyrt som i Norge, tenkte jeg og begynte å prute. Hun bare lo av meg og tok 360 lekë ut av lommeboka mi.

Hva skal en stakkars utlending gjøre? Og etter førti år kommer de neppe til å endre denne forvirrende praksisen. Gleder meg til Albania blir medlem av EU slik at de kan gå over til Euro!