Begynnelsen..

Et år i Albania! Et år i Europas mest spennende land! Og nå som jeg har vært her i tre måneder og vet mer: Et år i verdens sprøeste, mest anarkistiske og rareste land. Det er på tide å starte en blogg for å dele opplevelsene. Og det er jo kjekt å ha en dagbok herfra.

Men ikke vent daglige oppdateringer her. Jeg kommer bare til å skrive når jeg har noe morsomt eller rart å skrive om.

Albania og albanerne er mest å sammenligne med unger: Alt skal skje nåmedengang - eller helst igår, man tenker aldri på konsekvenser, man planlegger aldri noe grundig nok, og man forsikrer seg aldri om at det man faktisk gjør har høy nok kvalitet til at det er verdt arbeidet. Hovedproblemet er nok at det gikk litt for fort i skiftet mellom beinhard kommunisme til demokrati. Fra en stat der ingenting er lovlig, til en stat der man gjør som man vil. Og samtidig har de utrolig langt igjen før de har en samfunnstruktur som vil være til å leve med.

Ta for eksempel dagens avis: Det er en stor artikkel om at "Nå kan du snart betale regningene dine i banken!" og ikke bare det: Man skal til og med kunne betale regningene i en vilkårlig bank! Og vi tenker "Er det noen annen måte å betale regninger på, da?" Det er det faktisk. Idag må man ta med seg cash (betalingsterminaler finnes ikke) til vedkommende som har utstedt regninga og betale der. Heldigvis tar husverten (den mistenkelige politimannen) seg av mine regninger. Han kommer innom kontoret og henter penger en gang i måneden, hvoretter han tar runden til elektrisitetsverket, kabeltvselskapet, vannverket, de som håndterer fellesutgiftene i bygningen og.. var det noe mer da? Og det er som regel regningsbetalingskø, så det tar fort noen timer å få jobben unnagjort. Så dette blir litt av et fremskritt! Tenk: En parallell til bankgiro!

Ellers var jeg på møte med viseinnenriksminister Poni idag. Skumle greier - Jeg har jo autoritetsangst! Men det gikk rimelig greit. Jeg klarte nå å få sagt det viktigste av det jeg skulle si, selv om jeg slet med overhode å komme til orde: Slike ministere er jammen meg taletrengte.

Ifølge kollegaen var møtet en oppvisning i typisk albansk mentalitet: Poni hadde behandlet sine folk ekstremt nedlatende og mer eller mindre bedt dem holde munn og sitte pent. Når vi kom til saken som vi i SSB synes er viktig: Utvidelse av prosjektet vårt, som de selv hadde foreslått, viste det seg at Poni ikke var informert overhodet. Fungerende direktør for sentralkontoret hadde ikke fortalt om det, og Poni likte slett ikke å bli fortalt på en slik måte, så han var naturligvis halvskeptisk eller ihvertfall avventende til det hele. Også dette er typisk: Informasjon er makt, så så lenge man ikke deler på informasjonen, så beholder man makten for seg selv. En annen ting er jo naturligvis at slik detaljstyring fra et så høyt nivå er rimelig absurd: Man har 13 ansatte med 3 direktører i et sentralkontor som skal lage et folkeregister, og viseinnenriksministeren forlanger å detaljstyre fremdriften. Hva skal man da med ansatte?