Å komme seg gjennom en rundkjøring

Albanerne har bare endret ett eneste ord i trafikkreglene som omhandler rundkjøringer i forhold til de norske reglene, tror jeg. De har byttet ut "vikeplikt" med "forkjørsrett", slik at det blir noe sånn: "De som skal inn i en rundkjøring har forkjørsrett ovenfor de som allerede er i rundkjøringen".

Og hvordan fungerer det i praksis? Du presser deg inn i rundkjøringen, og etterhvert som du kommer lenger inn, blir du spiralisert innover mot midten, helt til du er ved den avkjøringen du hadde tenkt å ta. Der stopper du, og nekter å kjøre lenger, mens du signaliserer med horn og blinklys at du vil ut.
Og når flere enn deg gjør det på denne måten, blir naturligvis hele tafikken stående bom stille. Etter noen minutter begynner albanerne å gå ut av bilene sine for å se hva som skjer og rope til hverandre om hvor imbesile sjåfører alle andre er, mens de som blir sittende i bilene sine, har fingrene solid plassert på hornet.

Det som fascinerer meg mest, er at etter en halvtimes tid eller noe, løser hele kaoset seg opp, og det blir mulig å kjøre videre. Hvordan dette skjer, har jeg ennå ikke klart å finne ut av.

Det har gått et lys opp for meg!

I tiden jeg har vært her i Albania, har hovedproblemet i prosjektet vært å få albanerne til å forstå at det å bygge et folkeregister - med tilhørende adresser og ID-kort - på et år, er en dårlig idé. Og spesielt nå som det internasjonale donorsamfunnet har klart å løsrive det å lage stemmemantall til lokalvalget om et år, fra folkeregisterjobben. Vi synes at målet bør være å ha et folkeregister relativt klart innen neste stortingsvalg i 2009.

Siste uka har avisene skrevet side opp og side ned om det faktum at den nye regjeringen nå har sittet i 100 dager. I den forbindelsen har statsminister Berisha holdt tale, og status så langt oppsummeres og evalueres: hva har regjeringen gjort? Hvilke valgløfter er brudt osv.
..og samtidig blir noen av statsrådene kritisert for å være apatiske og ikke få gjort noe, så man diskuterer om det ikke snart er på tide å gjøre utskiftninger i regjeringen - etter 3 måneder!

Og der har vi naturligvis forklaringen på hvorfor ting skal skje så innmari fort! Du sitter jammen ikke trygt som politiker her nede!

Borgermester'n

Den tidligere omtalte borgermesteren av Tirana - Edi Rama - er litt av en personlighet. Han fikk jobben for tre år siden, og er absolutt en mann som får ting gjort (mot en dollar eller to under bordet, går det som sagt rykter om).
Da han startet som borgermester, var det 12 år siden kommunismen falt, og siden den tid hadde Tirana bare forfalt. Det var stygt og nedslitt, og folk hadde tatt seg til rette og bygget på husene sine i vilden sky (på bekostning av fortauene, naturligvis). Og nå ville han pusse opp byen.

Det startet med regjeringsbyggene rundt hovedgaten: Italienske bygninger fra 20-30-tallet som ble pusset pent opp i sin opprinnelige form. Alle skurene som var dukket opp som lokk over elva som renner gjennom byen ble revet, slik at det idag er en vakker elv med gresskledte elvebredder (vannet er dog fremdeles ikke veldig rent).
Men så begynte det å ta av. Rama begynte å leke med farger på PCen sin, og lagde de villeste mønstre, som han i ettertid fikk malt hus rundt i byen i. Og etter at han først startet med dette, har andre også begynt å male hus i sprø farger og mønstre (dog aldri så ekstremt som ham).

Og resultatet? Alle vi utlendingene synes det er supert! Det har gjort at byen ligner på folkene som bor her: Fargerikt og kaotisk. Men albanerne mumler noe om at "Det ser ut som et fuckings tivoli" og misliker det intenst.

Ta en kikk på bildene og døm selv!

Kvalitet

Jeg har vært hjemme med forkjølelse i noen dager, og oppdaget en god og en dårlig ting med leiligheten min.

Den dårlige først: Mens jeg var syk, blåste det storm ute. Jeg satt krøllet opp i sofaen med pledd og papirlommetørklær, og hørte stormen ule utenfor. Utenfor? Nei, da jeg først la merke til det, hørtes det jo ut som at den kom fra trappeoppgangen. Jeg ble nysgjerrig og gikk for å sjekke, og idet jeg åpnet entredøren, oppdaget jeg at stormen forsvant. Eller ihvertfall gjorde ulinga det.
Jeg lukket døren igjen, og stormen gjenoppstod, og det var da jeg la merke til det: Stormen var faktisk mellom døra og dørkarmen min! Det var ikke antydning til tetningslister der!
Dette fikk meg til å tenke på det faktum at "jo, jeg har jo lagt merke til at soveromsgardinene blafrer i vinden - selv om vinduet er lukket", og "Yepp! Jeg kan se sola mellom vinduet og vinduskarmen". Snakker om kvalitetsbygg! Men det er kanskje ikke uventa: Folk nordfra flytter til Tirana i tusenvis, og de aller fleste av dem får seg jobb i byggebransjen, hvor det ikke er noen krav om utdannelse overhodet.

Men når jeg først var igang med å legge merke til status i leiligheten: Alt annet holder minst like dårlig kvalitet: Varmtvannsbeholderen under kjøkkenbenken er for liten til at det er mulig å ta oppvasken, gasskomfyren har to innstillinger: "ekstra varmt" og "enda varmere", dusjen er sånn deilig massasjedusj - bare det at dysene spyler så harde stråler at det gjør vondt. dvs dersom det overhodet er trykk nok til å bruke den. Skuffene i kommodene faller ut hvis du drar i dem, airconditionanlegget bråker som et uvær, men varmer ikke spesielt godt osv osv.

Og det verste er at dette gjelder ikke bare min leilighet. Da vi flytta inn i det nye kontoret viste det seg at: Det var kun ett telefonuttak, Airconditionen virka ikke, toalettet oversvømmet plutselig, vasken på kjøkkenet lakk, Sikringene tåler ikke to pcer og aircondition, Når det regner, regner det inn av vinduet, og dessuten stinker hele leiligheten kloakk når det er lavtrykk.


Den positive tingen jeg fant ut da jeg var syk, er at ikke bare kan man bytte språk fra fransk til engelsk på filmkanalene mine, men jeg har også ent ast på fjernkontrollen for å få info om når neste film begynner. Så nå har jeg ikke lenger ca. 500 tvkanaler hvor fire er på et forståelig språk, men 500 tvkanaler hvor nesten 20 er se-bare!

Yippi! De har asfaltert!

Helt siden jeg kom hit har de drevet med veiarbeid i gata utenfor huset mitt. Det har vært en slagmark uten like, og hver gang det har regnet, har man vasset i gjørme til livet.. Og generelt har det vært én eller to veiarbeidere som har stått nedi en grøft med en spade, så fremdriften har ikke vært veldig imponerende.

Grunnen til at det har gått så langsomt er korrupsjon - eller heller korrupsjonsanklager. Statsminister Berisha mener at borgermester Rama har mottatt korrupsjonsmidler i anbudsrundene for arbeidet, og stoppet derfor hele prosjektet, og ikke bare dette prosjektet, men stort sett alle byggeprosjekter i hele Tirana. Rama likte ikke å bli kalt korrupt, så han dro til European Council (Hva er nå det på norsk?) i Strasbourgh og klaget sin nød. I disse dager er det kommet en delegasjon fra Strasbourgh for å megle mellom dem.

Men en ting er å stoppe arbeidet mens krangelen pågår. Det som er verre er at Berisha vil rive ned alt som er gjort til nå hvor det har vært mistanke om korrupsjon. For eksempel krysset der motorveien med det meste av trafikk til byen kommer inn. Rama har startet å bygge et digert kryss i flere plan, og allerede brukt mangfoldige millioner på det, og dette vil altså Berisha bare fjerne. Forstå dét, dere!


Men en ting har jeg ihvertfall lært etter disse månedene med gjørme: Når du skal fjerne den fra buksebeina dine, er det én ting du ikke må gjøre: Sende buksa i vaskemaskinen. Da blir det sittende for godt. Beste måten å få det vekk på, er å vente til det er tørt, og deretter bruke en stiv børste på det (Jeg bruker neglebørste - mest fordi det er eneste børsten leiligheten min var utstyrt med).

 

Parku i madh

Siden jeg ikke bor mer enn to minutter fra kontoret, er det ikke lenger noen vits i å jogge til jobb, så jeg tar meg en tur i "Den store parken" (parku i madh) før jobb istedenfor. Det er vel ikke egentlig en park - "Den lille bymarka" hadde nok vært et bedre navn, men har en viss sjarm - på sin måte: Allerede klokka sju om morraen er det fullt av liv her. De eldre mennene går tur eller drikker kaffi, morratrimmerne gjør linjegymnastikk, og de parkansatte surrer rundt i de grønne frakkene sine. Og sistnevnte er det mange av. Som regel kommer de bølingvis, tenner seg et bål, og står rundt det og prater. Og regner det har de med seg paraplyene sine. Ellers bruker albanerne parken til det meste: Sauer og kuer går og beiter, selv midtvinters er det fremdeles spor etter diverse piknikker, og det å jakte i parken er slett ikke ulovlig - og nei! Det er ikke husdyra man jakter på, det er for det meste fugler.

Joggeturen min går som regel på småstiene gjennom skogen fordi da kan jeg løpe en ganske stor runde. Og det gjorde jeg idag som vanlig. Etter en halvtimes tid, tok jeg ut på odden som stikker ut i "Den kunstige innsjøen". Der har jeg en vakker utsikt over byen med fjellene i bakgrunnen, og sola som såvidt er på vei opp slik at alt bader i et gyllent lys. Plutselig 3 meter fra meg blir jeg oppmerksom på en fyr som sitter der og nyter utsikten - med buksa nedpå lårene! Jaja - jeg er jo blitt fortalt at på grunn av drikkevannets kvalitet har alle albanerne kronisk diare. Og det er jo ikke den ting denne parken ikke kan brukes til!

..jeg fortsatte å løpe med blikket stivt festet på stien foran meg, jeg.

Begynnelsen..

Et år i Albania! Et år i Europas mest spennende land! Og nå som jeg har vært her i tre måneder og vet mer: Et år i verdens sprøeste, mest anarkistiske og rareste land. Det er på tide å starte en blogg for å dele opplevelsene. Og det er jo kjekt å ha en dagbok herfra.

Men ikke vent daglige oppdateringer her. Jeg kommer bare til å skrive når jeg har noe morsomt eller rart å skrive om.

Albania og albanerne er mest å sammenligne med unger: Alt skal skje nåmedengang - eller helst igår, man tenker aldri på konsekvenser, man planlegger aldri noe grundig nok, og man forsikrer seg aldri om at det man faktisk gjør har høy nok kvalitet til at det er verdt arbeidet. Hovedproblemet er nok at det gikk litt for fort i skiftet mellom beinhard kommunisme til demokrati. Fra en stat der ingenting er lovlig, til en stat der man gjør som man vil. Og samtidig har de utrolig langt igjen før de har en samfunnstruktur som vil være til å leve med.

Ta for eksempel dagens avis: Det er en stor artikkel om at "Nå kan du snart betale regningene dine i banken!" og ikke bare det: Man skal til og med kunne betale regningene i en vilkårlig bank! Og vi tenker "Er det noen annen måte å betale regninger på, da?" Det er det faktisk. Idag må man ta med seg cash (betalingsterminaler finnes ikke) til vedkommende som har utstedt regninga og betale der. Heldigvis tar husverten (den mistenkelige politimannen) seg av mine regninger. Han kommer innom kontoret og henter penger en gang i måneden, hvoretter han tar runden til elektrisitetsverket, kabeltvselskapet, vannverket, de som håndterer fellesutgiftene i bygningen og.. var det noe mer da? Og det er som regel regningsbetalingskø, så det tar fort noen timer å få jobben unnagjort. Så dette blir litt av et fremskritt! Tenk: En parallell til bankgiro!

Ellers var jeg på møte med viseinnenriksminister Poni idag. Skumle greier - Jeg har jo autoritetsangst! Men det gikk rimelig greit. Jeg klarte nå å få sagt det viktigste av det jeg skulle si, selv om jeg slet med overhode å komme til orde: Slike ministere er jammen meg taletrengte.

Ifølge kollegaen var møtet en oppvisning i typisk albansk mentalitet: Poni hadde behandlet sine folk ekstremt nedlatende og mer eller mindre bedt dem holde munn og sitte pent. Når vi kom til saken som vi i SSB synes er viktig: Utvidelse av prosjektet vårt, som de selv hadde foreslått, viste det seg at Poni ikke var informert overhodet. Fungerende direktør for sentralkontoret hadde ikke fortalt om det, og Poni likte slett ikke å bli fortalt på en slik måte, så han var naturligvis halvskeptisk eller ihvertfall avventende til det hele. Også dette er typisk: Informasjon er makt, så så lenge man ikke deler på informasjonen, så beholder man makten for seg selv. En annen ting er jo naturligvis at slik detaljstyring fra et så høyt nivå er rimelig absurd: Man har 13 ansatte med 3 direktører i et sentralkontor som skal lage et folkeregister, og viseinnenriksministeren forlanger å detaljstyre fremdriften. Hva skal man da med ansatte?