En lørdag på landet

For et par uker siden var det 14. mars - den første sommerdagen, noe som naturligvis er helligdag i Albania. Vi hadde planlagt strandtur i Shengjin, etterfulgt av lunsj på restauranten Rhapsodia, som i det siste har fått rykte på seg for å være en av Albanias beste restauranter.

Men før vi forlot byen hadde mine venner tatt seg en joggetur, og den eneste av oss med sertifikatet av oss snublet og vrikket foten grundig, så vi endte med å utsette sommeren til en senere anledning.

Og denne anledningen kom på lørdag med sol fra skyfri himmel. Vi pakket badetøy og raki, og satte oss i bilen nordover. Selvfølgelig er sommeren langtfra her enda, så strandturen ble en kjølig opplevelse. Nederlenderen blant oss ønsker å bli tatt opp som viking, så han tok seg en svømmetur, mens jeg og min australske venninne lå og nøt sola så flatt som mulig (det blåste kraftig, så idet øyeblikket man satte seg opp, begynte man øyeblikkelig å hutre). Og vi bestemte oss snart for å sjekke ut restauranten.

Konseptet med denne restauranten er at de har forhåndsbestemte menyer á 6 retter, så du bestemmer fisk, kjøtt eller grønnsaker, og så får du 6 retter av den typen mat du bestilte. Et heller merkelig konsept, syntes vi. Det er jo mye bedre med litt kjøtt, litt fisk, og noen grønnsaker, så vi bestilte en av hver, og bestemte oss for å dele på alt.

..så pluss desserten (vi måtte jo bestille en hver av de og), ble det altså en 21-retters lunsjmeny. 12-retteren på bagatelle kan bare gå og legge seg! Og ryktene var ikke langt fra sannheten: Rhapsodia er klart blant mine 3-4 favorittrestauranter. Eneste problemet var at smaksløkene mine ble litt forvirra etter så mange retter.

Etter maten begynte vi på hjemturen, da vi bestemte oss for å dra på "pigspotting" i lac. Lac er en by som ble bygd opp rundt en kjemisk fabrikk under kommunismen, og da jernteppet røk, ble fabrikken - som de fleste andre fabrikker i Albania - rasert, og dermed nedlagt, så idag er det en forferdelig skitten og falleferdig by med enorm arbeidsledighet og ingen fremtid. Og byen er "kjent for" sine løsgriser: Istedenfor hunder går det griser rundt i gatene og forsyner seg av søpla som er overalt. (Jeg antar grisene faktisk eies av noen, og holdes som husdyr, men er det én ting jeg er sikker på, så er det at jeg aldri skal spise svinekjøtt fra lac!)
Vel fremme i Lac, så vi grisene i gatene, men la også merke til at alle gateselgerne solgte små stearinlys. "Så rart", tenkte vi. "Kanskje de har enda flere strømbrudd her enn i Tirana, og synes det er praktisk med lys", og kjøpte et par poser. Få minutter etter begynte lokalbefolkningen å peke hvilken retning vi skulle kjøre. Vi var nysgjerrige på hvor de ville ha oss, siden ALLE så ut til å være av samme mening om hvor vi var på vei, så vi kjørte dit vi pekte.

I det øyeblikket vi kom ut av sentrum, viet veien seg ut i en bred, asfaltert, perfekt gate - til og med med gatebelysning! Og da gikk det opp for meg: Vi er naturligvis på vei til det korset jeg hadde sett nede fra hovedveien på toppen av en bakketopp.

Og der oppe - på toppen av et fjell - var det et kloster tilegnet frans av Assisi. Og den menigheten hadde tydeligvis nok av penger: Plantegningene viste at de bare så vidt hadde begynt med utbygningen. Bare parkeringsplassen skal bli på størrelse med en flyplass, og doene var der allerede: 10 båser pr. kjønn. Vi tente noen lys for de døde og satte nesen hjemover for alvor.

BOOOOOOOOOOM!

En lørdag for et par uker siden: Jeg lå og nøt livet i hengekøya på balkongen, og tenkte på ettermiddagens kommende fest på Tirana bryggeri da et øredøvende, vanvittig smell skremte vettet av meg. Det var så kraftig at hele huset ristet, og min første tanke var "Serberne går til angrep på alle albanske land som hevn over Kosovos frigjørelse! Hjelp!"

..men det ble ikke flere krigslyder, så jeg sank ned i hengekøyen og mine egne tanker igjen.

På festen senere på dagen fikk jeg høre om ammunisjonslageret som var eksplodert, og ryktene i begynnelsen gikk om "minst 70 døde og over 200 sårede", og ettersom nyheten nådde norsk dagsrevyen, begynte tekstmeldingene å strømme inn med spørsmål om jeg var OK. Fikk til og med en melding fra en venn i Skopje, Makedonia som fortalte om at han hadde hørt smellet helt dit!

Noen dager senere kjørte vi tilfeldigvis forbi området hvor eksplosjonen hadde vært. Vi så ikke selve eksplosjonsstedet, fordi det var bak åsen, men vi så noen av resultatene: Ingen av bygningene i flere kilometers omkrets hadde lenger vinduer!

Litt av et smell!

Albansk gjestfrihet - nok en gang

Jeg hadde besøk av noen venner fra Norge i påska. Vi hadde lånt en større bil enn den jeg disponerer, og kjørte rundt i syd-Albania (ville heller reist nordover denne gangen - til det siste området i Albania som jeg ikke har vært i enda, men der er snø-kaoset totalt, og veiene stort sett vinterstengt).

Vi stoppet i sydenparadiset Sarande, og etter noen timer på utekafe i solsteiken bestemte vi oss for at vi ville ha grillet lam til lunsj. Jeg hadde en magafølelse om hvilken restaurant som var den rette for denne retten, så vi gikk dit. Utenfor restauranten var det en tavle med menyen på. Ingen mish gjinqi der, nei. Vi bestemte oss for å prøve et annet sted da kelneren kom ut og prøvde å få oss til å bli. Jeg sa på mitt stotrende albansk at vi ville ha grillet lam, om hun visste et sted hvor de hadde det på menyen. "S'ka problem!" sa kelneren "Vi ordner grillet lam til dere. Hvor mye vil dere ha? to kilo? tre kilo?". Jeg ba om "passe mye til fem mennesker", og vi gikk inn og satte oss mens betjeningen forsvant til nærmeste slakter for å kjøpe kjøtt.

Maten smakte glimrende, og da vi var klare til å rulle ut igjen av restauranten, insisterte de på å gi oss en halvliter med "verdens beste raki" på kjøpet.

Samme kvelden kom vi frem til neste stoppested: sydenparadiset Dhermi - mitt favorittsommersted. Vi var så vidt kommet ut av bilen da hotelleieren kommer strålende mot oss og skravler ivei om "..vaiza më champange ne mengjes..". Jeg gjorde tydeligvis meg selv legendarisk i fjor sommer da jeg og min kjære pleide å ha med champagne fra Tirana (det er ikke å oppdrive i den lille landsbyen) som vi leverte på naborestauranten og insisterte på å få den servert kald - med frokost - neste morgen (hotellrommet var ikke med frokost, så vi måtte bruke restauranten ved siden av). Det er vel bare i Albania man får en slik mottagelse et år etter!

Dhermi var glimrende: Totalt folketomt, naturligvis, men de hadde da middag til oss, og bunkersen vi malte i fjor var fremdeles nesten som vi forlot den. Neste morgen, da vi skulle sette nesen hjem igjen mot Tirana, kommer hotelleieren og legger ut om hvor hyggelig det var å ha oss som gjester og hvor mye han gledet seg til å se oss igjen - og om vi ikke ville ha en flaske av "verdens beste raki" på veien?

Mitt største problem når jeg forlater landet om noen måneder: Hva i huleste skal jeg gjøre med alle flaskene med "verdens beste raki"? (Jo, jeg liker raki, og drikker det gjerne, men forbruket blir aldri like stort som tilsiget.) Tror dere tollvesenet kommer til å tro det er flaskevann?)

Masseturisme i Albania!

Siden vi jobber så tett med OSSE, har vi flyttet inn i deres kontorlokaler, noe som gjør at jeg hver dag går gjennom resepsjonen til Sheraton når jeg skal til og fra jobb.

Her en dag da jeg gikk min sedvanlige rute holdt øynene på å falle ut av hodet på meg: Der! I resepsjonen! Der stod det en busslast med japanske turister!

Hva blir det neste? Pensjonister fra Norge?

Rafting Lana

Det begynner å bli en stund siden vi faktisk gjorde det, men jeg fikk aldri bildene før igår, så det tok sin tid å få blogget det:

Min "partner in crime" tok opp hansken og var villig til å være med på den farefulle ferden nedover Lana i en oppblåsbar båt, mens resten av de involverte - spesielt amerikanerne var svært bekymret over hvordan dette skulle gå. Og som tidligere nevnt: Bekymringen deres var litt smittsom, så vi sendte dem for å rekognosere og finne det minst farlige området å starte på.

De gjorde jobben bra, og søndagen hadde de funnet et område som så ut til å være dypt nok, uten sykler eller andre skarpe gjenstander stikkende opp, uten ville stryk, og egentlig viktigst av alt: uten hundelik og lignende liggende å slenge. De hadde også sørget for tau, i tilfelle katastrofen var ute. (at det så ut til å være et kloakk-utløp akkurat der, var ikke så veldig viktig)




Vi blåste opp båten, og oppdaget der og da at den var beregnet for "2 personer eller 95 kg". Vi var to fullvoksne mennesker, så vi valgte "2 personer" heller enn "95 kg". Og her er beviset:



(okei - det må innrømmes at vi aldri slapp taket i tauene, men også at det var langt mindre farlig enn vi fryktet: Vekten av de to personene var så stor at rompa skrapte i bunnen, så noe fart å snakke om klarte vi ikke å oppnå. Vi klarte stort sett å gjennomføre det hele uten å få en dråpe vann på oss, men dro likevel og drakk store mengder raki for å drepe eventuelle organismer vi var kommet i kontakt med iløpet av den farefulle ferden)

Neste punkt på listen over ti ting å gjøre før man forlater Albania: Bygge et monument av oss selv i parken. Jeg kjenner flere som jobber i sementfabrikken, så byggematerialer skal det gå greit å få tak i.