Siste dag på jobb

Pulten er ryddet, den siste, panikk-ske filutvekslingsformatproblemer-på-vei-til-å-bli-diplomatisk-krise er løst. I morgen drar jeg hjem, og begynner i gamlejobben i SSB igjen (med en stor andel internasjonal jobbing i tillegg).

Det har vært de tre mest fantastiske, mest slitsomme, mest interessante, mest frustrerende, mest sosiale, mest det meste årene i mitt liv. Og selv om det er vanskelig å slippe den babyen som folkeregisteret er blitt for meg, er det det perfekte øyeblikket å forlate landet på:

I sommer ble vi ferdige med å samle inn dataene elektronisk, og for to uker siden hadde vi stor mediebegivenhet der statsminister Berisha høytidelig printet den første fødselsattesten fra databasen vår. Det er et midlertidig system, riktig nok, men det er likevel en stor endring fra det tidligere papirbaserte systemet. I løpet av de neste ukene skal vi utplassere dette i hele Albania, og om få måneder blir det satelittbaserte nettverket ferdig, samtidig som at det østerrikske innenriksdepartementet kommer å utplasserer sin endelige folkeregisterløsning.
Og happeningen var så stor i albansk media at selv dagen etter gikk bildene fra pressekonferansen vår på TV en gang i halvtimen.

Det gjenstår selvfølgelig forferdelig mye arbeid, så jeg tror etterfølgeren min kommer til å få et hektisk år med blant annet datavasking og kapasitetsbygning for å forsikre seg om at det hele er bærekraftig også etter at vi og OSSE har forlatt landet. Lykke til, Børge! Du har vært her før, så du vet du får et spennende år.

..Og takk for meg!

Lille Tirana

Jeg skulle reise hjem for sommerferien, og det siste halvåret har det kommet et nytt taxi-selskap, Airport express, som jeg liker veldig godt: Ved å bruke dem, slipper du å ende opp med en pirat-taxi, du får nye, fine biler, de prøver ikke å snyte deg fordi du er utlending osv, så jeg pleier å bruke dette selskapet til og fra flyplassen for tiden.

Så jeg ringte dem da jeg skulle reise hjem for et par måneder siden, og ønsket at de skulle plukke meg opp utenfor leiligheten min klokka tolv på formiddagen. Da de spurte hvor jeg bodde, begynte jeg den sedvanlige forklaringen: "Rett bak stadion Qemal Stafa..", og før jeg var kommet halvveis, sier mannen på sentralbordet: "Åh! Du er hun blonde som bor rett bak stadion? Jeg skal sende din vanlige sjåfør"

Og det var to ting som slo meg: Hvordan i huleste visste mannen på sentralbordet hvordan jeg så ut? Og: Hadde jeg en fast sjåfør? Det hadde jeg ikke lagt merke til enda? Jeg hadde jo bare brukt dem et par-tre ganger.
Men sjåføren min ble beskrevet som "Han lille, runde", og da jeg kom ut, fant jeg den lille, runde ventende på meg, og sentralbordet hadde igrunnen rett: jeg hadde definitivt blitt kjørt av ham før, ja.

Denne gangen fortalte han navnet sitt, så neste gang kan jeg spørre etter ham direkte.